Hvorfor eksklusjon?

Det kan være mange formål med å velge bort deler av investeringsuniverset, alt fra å statuere et eksempel, til å tilpasse seg det man mener er lokalsamfunnets normer. Hvis investorene visste at man eide selskaper som lager klasevåpen og deler til atomvåpen, hvordan ville de reagert? Dersom svaret er at en vesentlig del av andelseierne ville ha negative følelser knyttet til en slik investering tilsier det at man bør reflektere disse normene når man investerer. Samtidig kan man ikke la antagelser om andelseierne detaljstyre forvaltningen heller, så det er naturlig å se på de områdene som kan være mest kontroversielle.

En slik eksklusjon gjøres prinsipalt ikke av avkastningsgrunner, men av et ønske om å ikke bidra med aktiviteten eller tjene penger på den.

Man kan også ha sammenfallene interesser i at man tror enten at risikoen ved å investere er for høy, eller at avkastningen er bedre et annet sted, men dette går da under aktiv forvaltning.

Hvordan vil eksklusjon hypotetisk sett påvirke oljesektoren?

Dersom mange investorer på global basis gjør alvor av å trekke seg ut av fossil energi, hva skjer da?

For det første, så påvirker ikke eksklusjon fra et investeringsunivers lønnsomheten i en sektor, det er det etterspørselen etter selskapenes produkter som gjør. I første omgang vil en slik kapitalflytting fra en bransje til en annen, kunne endre prisingen av de ulike sektorene. I fossile bransjer kan det da medføre at man får et «billig» selskap, noe som gjør det mer lønnsomt for de som investerer.

Men det fordrer at selskapene ikke skal hente inn frisk kapital. Hvis selskapene hele tiden er selvforsynte med kapital, vil ikke en slik flytting av kapital gjøre noen forskjell. Utfordringen blir for upopulære bransjer at dersom de skal hente inn kapital, så kan dette bli vesentlig dyrere dersom man er i en upopulær bransje.

Investorene jobber ofte med de samme utfordringene både på rentesiden (gjelden for selskapet) og på aksjesiden (egenkapitalen i selskapet). Hvis færre kjøper nyutstedte obligasjoner, må selskapene nødvendigvis øke renten for å få tilstrekkelig etterspørsel. Hvor mye vet vi ikke, det kommer an på hvor mye etterspørselen etter denne typen selskaper faller.  

Det samme gjelder ved aksjekapitalutvidelser.

Men for selskaper som er svært lønnsomme og som ikke trenger påfyll av frisk kapital, eller dersom etterspørselen er tilstrekkelig slik at det ikke flytter nålen, så blir det forretninger som normalt.

Hva med populære sektorer?

Vel, vi har allerede vært gjennom slike eksempler før. I ytterste konsekvens kan det bli slik at investorenes velvillighet gjør at det blir veldig mye investeringer i en sektor. Alle som ønsker å få til en overgang til lavkarbonsamfunnet ønsker jo nettopp at ny teknologi skal forskes på og at man bygger stadig mer nullutslippskraft. Vi er ikke i nærheten av å være der vi bør være, dermed må fortsatt mye kapital rettes mot å løse utfordringene.

Massiv forflytting kan gjøre at prosjektene og selskapene som får kapitalen, men som i realiteten ikke klarer å levere, at investorene som går inn ender opp med et tap. Lett tilgang til kapital er som en magnet på entreprenører, derfor må noen av prosjektene nødvendigvis ikke gi tilfredsstillende avkastning.

Dette er vurderinger som vi bør lempe over på våre forvaltere, det er de som er ansvarlig for å sette kapitalen til nytte og passe på at vi får tilstrekkelig avkastning. Det må være mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Alternativt må man gå inn såkornsfinansiering eller noe på grensen til filantropi hvor man støtter tidligforskning og utvikling for noe som, dersom det lykkes, kan bidra i riktig retning.

Såkornsfinansiering er i høyeste grad kapitalistisk tankegang, men på grunn av risikoen, så må man ha en portefølje med mange selskaper hvor forventningen er at bare en brøkdel av dem blir en suksess. Til gjengjeld kan avkastningen fra denne suksessen bli svært høy.

Vurdering av eksklusjon

Både de som mener at eksklusjon, uavhengig av årsak, er nytteløst og de som mener det har en virking har gyldige argumenter. Det kommer an på skalaen av eksklusjon og om selskapene som er upopulære har behov for friske midler.

Hvis det er få som ekskluderer, så vil ikke etterspørselen gå nok ned til at det flytter nåla. Samtidig kan de selskapene som er selvforsynte med kapital holde det gående så lenge de er lønnsomme og kundene betaler for produktene selskapene selger.

Dersom selskapene trenger kapital, enten for å rulle obligasjonslån, eller for å hente inn ny kapital (obligasjonslån eller aksjekapital) og investorene dreier investeringene i tilstrekkelig skala mot grønne næringer vil det bety at kostnaden for de ekskluderte selskapene må gå opp, mens det blir billigere å hente inn kapital til selskaper som er «en vogue».

Tradisjonelt tenker man på en hakkeorden når det gjelder finansiering, det billigste er å bruke tilbakeholdt egenkapital, deretter er det gjeldsinnhenting mens egenkapitalinnhenting typisk er den dyreste formen for finansiering. Derfor er gjeldsmarkedet minst like viktig som egenkapitalmarkedet for at investeringene skal gå i grønn retning.