Forrige uke publiserte Wall Street Journal en artikkel kalt "'I Came to Kill the Banks' Meme-Stock Traders Find a New Passion". Artikkelen profilerte ikke-profesjonelle/private investorer som har kjøpt salgsopsjoner på aksjer i regionale banker for å tjene på deres nedgang, og som deretter promoterer handlene sine på investeringsforum.
Reporter Gunjan Banerji skrev følgende etter at en av bankene åpnet lavere:
"I Discord-chatten hans feiret handelsmennene, de utvekslet skjermbilder av velykkede handler eller memes av Leonardo DiCaprio fra 'The Wolf of Wall Street' og Steve Carrell fra 'The Big Short'".
Skremt av aksjens nedgang, trakk innskyterne nesten 10% av bankenes eiendeler.
Gryte, møt Kjele
Jeg fant den historien...underholdende. I Januar 2021, da det ifølge rådende narrativ (fakta er mer uklare) var hverdagsinvestorer som hadde "presset" hedgefond som hadde shortet GameStop (GME), tok jeg institusjonenes side. Jeg argumenterte for at publikum hadde oppnådd en midlertidig seier, men at hedgefond sannsynligvis ville nyte "siste latter", siden GameStops verdivurdering ikke var holdbar.
Til min overraskelse genererte den artikkelen de frekkeste responsene jeg har mottatt hittil, bortsett fra da jeg kritiserte aksjen til Digital World Acquisition (DWAC). (Investeringskolumnistens paradoks: Jo mer overpriset en aksje er, desto hardere er behandlingen av de som tviler på den). Hvordan kunne jeg støtte hedgefond? De var åpenbart onde, fordi de ved å shorte GameStop søkte å tjene på selskapets ulykker. Hedgefondforvaltere er gribber.
Hvor ting har endret seg! For to år siden kjeftet chatrom-investorene på meg vedrørende ondskapen ved short-salg. Nå, ifølge WSJ's artikkel, feirer chatrom-investorer ikke bare tapene til regionale bankaksjer, men også muligheten for at disse selskapene kan gå konkurs. For en ironi!
Et etisk rammeverk
Dette fikk meg til å stille spørsmålet: Hva er akseptabel etikk når det gjelder investering?
Jeg refererer ikke til den nåværende rasende debatten om ESG-investering. Den tvisten er en delmengde av det bredere spørsmålet om hva som er tillatt investoratferd.
Snarere refererer jeg til de etiske prinsippene som gjelder for forskjellige typer investorer, som forfølger forskjellige investeringsaktiviteter, av forskjellige grunner, med forskjellige kommunikasjonsnivåer.
Ja, den setningen var forvirrende uklar. Følgende tabell gir detaljene.
De to investortypene er ikke-profesjonelle (Retail) og profesjonelle. Standardene som styrer handlingene deres er nødvendigvis fluktuerende, og det kraftig. For eksempel, mens ikke-profesjonelle investorer fritt kan kjøpe aksjer ut av ren egeninteresse, i håp om at deres handler vil øke aksjens pris, kan ikke fondsforvaltere gjøre det. Å gjøre det vil bryte deres forpliktelse.
Investeringsaktiviteter består av kjøp, unngåelse og shorting. Det første og det siste er åpenbart. Det midterste valget skjer vanligvis gjennom boikott, som med de som unngår alkohol- og tobakkselskaper.
De tre grunnene til å investere er for økonomisk gevinst, å implementere preferanser, eller for den tidligere nevnte hensikt med egeninteresse. Den typiske tilnærmingen er selvfølgelig økonomisk gevinst. Preferanser er ortogonale mot profittmotivene. De kan ende opp med å øke porteføljens avkastning, ikke ha noen effekt, eller til og med redusere den. Preferanseinvestorer håper på det første, men aksepterer muligheten for det siste.
Til slutt kan aksjeeiere enten investere privat, uten å ha til hensikt å påvirke andre, eller de kan offentlig kommunisere beslutningene sine.
Profesjonell kontra ikke-profesjonell
Jeg vil bare kort ta opp situasjonen for profesjonelle investorer, hvis handlinger er regulert av tilsynsmyndigheter. De kan i teorien kjøpe, unngå og shorte. (Insitusjonelle mandater forbyr ofte shorting, men slike begresninger representerer investeringsbeslutninger snarere enn etiske valg). Det forventes at profesjonelle investorer handler utelukkende i sine klienters interesser, noe som er en del av deres forpliktelse. Til slutt, selv om de fleste offentliggjør sine beholdninger, promoterer de sjelden disse beslutningene. Dermed er skillet mellom privat og offentlig kommunikasjon vanligvis irrelavant.
For de ikke-profesjonelle/private investorene er de etiske retningslinjene mye mer uklare. Faktisk, sett bort i fra den velkjente forbrytelsen innsidehandel, er det vanskelig å vite om slike grenser i det hele tatt eksisterer.
Private investorer som kjøper eller unngår verdipapirer, skaper ingen problemer. Hvorvidt de tar disse beslutningene for økonomisk gevinst, personlige preferanser eller egeninteresse, spiller ingen rolle. Ingen nekter publikum disse rettighetene. Heller ikke, etter min kunnskap, finnes det seriøse forsøk på å begrense investeringsdiskusjoner på internettforum.
Er "høylytte shorts" ett problem?
Det eneste potensielle problemet kommer med shorting. Jeg vil se bort fra de generelle angrepene på shorting. Selv om jeg forstår at noen av de som klaget over hedgefonds urettferdige praksis i 2021 er like opprørte over dagens angrep på bankaksjer, er det faktum at mange slike innsigelser oppstår fra bekvemmelighet snarere enn fra prinsipp.
I tillegg er forskere generelt enige om at det å tillate shorting gjør finansmarkedene mer effektive. Uten shortsalg kan investorer ikke aktivt "vedde imot" verdipapirer på samme måte som de kan vedde for dem ved å plassere kjøpsordrer. Markedet ville være asymmetrisk.
Jeg ser heller ingen kontrovers med privat shorting. Antatt at man godtar at det bør være tillatt, kan strategien naturligvis brukes for økonomisk gevinst. Å implementere personlige preferanser er også greit. De som avskyr "woke" selskaper, kan investere i henhold til deres overbevisninger, for eksempel, og det samme kan deres politiske motstandere. Hvis slike handler viser seg å være motproduktive, så la det være så. Bare utenforstående har forpliktelser. Med sine egne penger, kan folk gjøre hva de vil.
Men å shorte offentlig, og dermed oppfordre andre til å skade selskapets aksje, eller kanskje til og med ødelegge virksomheten, kan kanskje være et skritt for langt. Kanskje kan denne taktikken rettferdiggjøres for de som uttrykker preferanser, ettersom det ville være en felles boikott. Men det er ikke selvinnlysende, for meg i det minste, at det å konspirere i et forsøk på å slå ned en aksjes pris bør tolereres.
(For ordens skyld kan man fremme et lignende argument mot koordinerte chatforum-forsøk på å øke aksjeprisen. Tross alt, kunstig oppblåste aksjepriser skader markedseffektiviteten like mye som kunstig nedslåing. De to tilfellene er imidlertid ikke identiske. Med overhypede aksjer, er hovedfaren for investorene når boblen sprekker. Men med aksjer som har blitt straffet av shorting, kan forretningsfiasko følge. Det sosiale skafepotensialet er større).
Konklusjon
Profesjonelle investorer å har rikelig mulighet til å synde (og står overfor rikelig med regler som sikter på å forhindre dem i å gjøre det). Uten tvil kan deres investeringspraksis være uetisk.
Ikke-profesjonelle/private investorer står overfor langt færre potensielle farer. En mulighet, derimot, kan være den internett-aktiverte praksisen med å samarbeide for å skade en aksjes pris. Å tillate shortsalg ser ut til å være en offentlig godhet ved å forbedre markedseffektiviteten, mne å oppmuntre til det i grupper kan vise seg å være skadelig.
.jpg)
