Det er flere faktorer som presser avgiftene ned:
Reguleringer: britiske Retail Distribution Review, australienske Future of Financial Advice, og senere Banking Royal Commision, og Markets in Financial Instruments Directive har alle fremskyndet nedgangen i avgiftene for investorer i Storbritannia, Australia og noen europeiske markeder som i Nederland. I 2018 tok den indiske markedsregulatoren Securities and Exchange Board of India grep ved å redusere maksimalavgiften for fond i India.
Bevissthet: I markeder hvor personkundeinvestorer har tilgang til flere salgskanaler er investorene mer oppmerksomme på viktigheten av å minimere investeringskostnadene. Dette medfører at investorene favoriserer lavkostnadsfond.
Separasjon: Skiftet mot uavhengige finansielle rådgivere (hvor man betaler direkte til rådgiveren og ikke gjennom returprovisjoner) har økt etterspørselen etter lavkostnadsfond som eksempelvis indeksfond. Institusjoner og rådgivere har i økende grad valgt billigere fondsklasser som ikke inkluderer rådgivnings- og distribusjonsavgifter. Veksten i «F-andelsklasser» i Canada er et godt eksempel.
Konkurranse: I større og mer konkurransedyktige markeder har kapitalforvaltere redusert avgiftene for å konkurrere om markedsandeler. Priskrig skjer i passive fondsleverandører (børsfond og verdipapirfond), med tungvektere som Fidelity som reduserer avgiftene til nærmere 0 i noen markeder. Dette setter et sterkt press for lavere fondskostnader i hele industrien.
Færre mellomledd: I vekstmarkeder slik f.eks. i Kina kjøpes det fortsatt fond som har kjøps- og salgsavgifter, men de som kjøper fond online vil ofte ha en fordel sammenlignet med de som kjøper fond via bankene. Selv om onlinekanalene kan unngå overdrevne transaksjonskostnader, har vi fortsatt til gode å se tilstrekkelig kapital i de nye kanalene vesentlig drive den kapitalvektetede medianavgiften lavere.
Når man ser alt i en helhet finner vi at (forbud mot) kjøpsavgifter, fortsatt frakopling av fondskostnadene fra rådgivningsavgiftene, forbud mot returprovisjoner, og påbudt transparens i kostnadsinformasjonen har gjort at mange investorer betaler mindre for fond enn noen gang.
Når vi sammenligner lokalbaserte fond sine kapitalvektede mediankostnad versus alle fondene som gjøres tilgjengelig i et marked er det overraskende å se hvor lite skalafordelene kommer investorene til nytte i undersøkelsen av de globale avgiftene. Det veldig store fondsmarkedet i Europa og Asia (UCITS-markedet) ser ikke ut til å ha dratt nytte av lavere fondskostander fra mangemarkedsfondene. Små og mellomstore lokalbaserte fond er ofte billigere enn Luxembourg- og Irsk-registrerte gigantfond. I noen tilfeller representerer dette høyere regulatoriske kostnader for fond som markedsføres på tvers av mange markeder og faktum at disse fondene er bygget for å dekke de markedene med høyest kostnadsnivå. Det er tross alt enklere å rabattere enn å legge til ekstrakostnader. Andre potensielle årsaker til at endringene skjer sakte i mangemarkedsfondene er at disse fondene ofte blir «solgt» og ikke «kjøpt», og det gjelder spesielt distributørene i de asiatiske markedene. Uavhengig av årsaken, prisen man betaler for en større bredde i fondsutvalget er høyere aktivavektede mediankostnaden for fond som er tilgjengelig for salg enn avgiften fra en lokal aktør.
.jpg)
