Velkommen til nye morningstar.no! Les mer om endringene og hvordan nye funksjoner hjelper deg til å oppnå investeringssuksess.

Den gamle gjeldsdemonen

Lett tilgang til lånte penger er en avhengighet som vi må begrense.

Don Phillips 03.09.2019 | 11:20

Morningstar Magazine

Denne utgaven av Morningstar Magazine går i detalj på de mange endringene i obligasjonsmarkedene siden finanskrisen. En konstant holdes i hevd; gjeld er storforretning.

Mine kollegaer artikulerer mange av fordelene ved gjeld og dets rolle i samfunnet i denne utgaven av magasinet, men jeg ønsker å belyse den mørke siden og farene som gjeld medfører. Jeg tar med andre ord minoritetsposisjonen i samfunnet. Kreftene som oppmuntrer personer til å ta opp gjeld er svært sterke; eiendomsmarkedene, banker, forbrukslånsbanker, billån og lån til utdanning for å nevne noe. Forbruk i dag, du trenger ikke å bekymre deg for betalingen før i morgen. Det er en høy og konstant larm som man må stenge ute. Stemmene som snakker imot gjeldsopphopning, er en liten skvadron av finansielle rådgivere som med letthet overdøves. Men disse små stemmene kommer med visdomsord.

De smarte hjernene forstår de enorme kostnadene ved gjelden. Den berømte fondsforvalteren John Templeton var så imot gjeld at hans råd var å aldri ta opp gjeld. Selv ikke når man skal kjøpe et hus. Templeton argumenterte for at man burde spare opp først og kjøpe huset kontant. Kan du tenke deg hvor mye lavere husprisene hadde vært dersom alle hadde fulgt hans råd? Ved å betale hele beløpet med hardt oppsparte midler ville investorene vært mye mer prisbevisste. Uten gjeld ville eiendomsbransjen vært veldig mye mindre lukrativ. Uten gjeld ville de amerikanske universitetene ikke kommet seg unna dramatiske prisøkninger de siste tiårene. Det som har beriket de amerikanske universitetene har forkrøplet en generasjon av studenter med en gjeld som vil dramatisk innskrenke deres karrierevalgmuligheter og sette fremtidig pensjon i fare. Overforbruk er også blitt sedvane over flere generasjoner av politikere, noe som nå utgjør en stor trussel til den finansielle helsen til gjeldsavhengige kommuner slik som min by Chicago.

Det er på tide å tenke på gjeld på samme måte som vi gjør med opioidkrisen. I dagens USA ser vi at rollene til farmasiselskapene, apotekene, organiseringen av legene og en avslappet regulering medfører og bidrar til et alvorlig problem. Vi har så smått begynt å ansvarliggjøre disse partene for skadene de påfører. Burde vi ikke også se til bankindustrien, de predatoriske utlånerne, eiendomsindustrien, universitetene og den statlige reguleringen som oppfordrer til gjeldsopptak med et tilsvarende skeptisk øye? Gjeld, som medikamenter, tilbyr umiddelbar tilfredsstillelse, men kommer med en tung bakrus og med en risiko for overdose. Se bare på hvordan personkunder slet i USA i begynnelsen av den globale finanskrisen.

I fravær av gjeld var den globale finanskrisen ubehagelig, men overlevelig. Og dette var den verste krisen i vår levetid. Våre finansielle aktiva, i pensjonskonto og ellers, kom tilbake til nivåene før finanskrisen innen få år. Pensjonskontoene kom tilbake til tidligere nivåer fordi de håndhever noen få nøkterne investeringsprinsipper. For det første kan man ikke belåne posisjonene. Videre er de veldiversifiserte på tvers av mange verdipapirer og aktiva. De blir som regel automatisk rebalansert, og fordi man som regel er bundet til masten, så ble ikke investorer skremt og solgte på bunnen. Sist, men ikke minst, siden pensjonskontoene fylles på automatisk, skjedde dette også for arbeidstakere når aksjekursene var i nærheten av bunnen.

Med slik klokskap kunne man ri stormen ad. Denne klokskapen hadde blitt undergravet dersom innskuddspensjonen hadde blitt belånt slik som mange investorer gjør med eiendomsinvesteringer og hus. Gjeld er farlig. Statlige forordninger som bidrar til gjeldsspiralen, slik som skattefradrag på gjeldsrenter, frister oss til å ta denne risikoen.

Det er på høy tid at vi tilkjennegir at de som tilbyr oss lette penger ikke alltid opptrer i vår beste interesse. Akkurat som medisin tilbyr gjeld mange fordeler når det blir brukt i riktig dose og til riktig formål, og vil dermed berike våre liv. Vårt samfunn har derimot blitt for avhengige av både gjeld og medisiner. I USA har vi skrevet ut så mye antibiotika at mange er blitt uvirksomme, og vi har gjort for mange avhengige av smertestillende gjennom overforbruk.  Vi sadler opp våre unge mennesker med studiegjeld og tvinger dem til å ta karrierevalg som ikke nødvendigvis er riktige for dem, og vi tvinger dem til å utsette nødvendig pensjonssparing. Deretter frister vi dem med kredittkort etter (eller under) studiene for å oppmuntre til enda mer konsum. Er dette virkelig det gode liv, eller veier kostnadene tyngre enn nytten?

I en sunnere verden ville gjeldskjøpmenn utgjort en vesentlig mindre rolle i våre liv. Gjeld ville dermed ikke blitt den massive forretningen slik den har blitt. Det er på tide at vi ser på gjeldsindustrien med øyne for dagen-derpå og ikke for dagens lykkerus. For den tapte generasjonen med gjeldstyngede lærde, for huseierne som bor over evne, og for individene der gjeldsbyrden innskrenker pensjonsmulighetene, kan ikke endringene komme raskt nok. Slutt deg til det lille koret med mennesker som oppfordrer til at gjeld skal utgjøre en vesentlig mindre del av våre liv. Dagens glede veier ikke tilstrekkelig opp for morgendagens bakrus.

Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i høstversjonen av Morningstar Magazine. For å lære mer om Morningstar Magazine, vennligst besøk denne websiden.

Om forfatteren

Don Phillips  Don Phillips is a managing director of Morningstar, Inc.