Dette er et gjentagende spørsmål som vi møter ofte når vi er ute og snakker med investorer. «Ansvarlige» eller «bærekraftige» investeringer brukes ofte om hverandre, mens bruken av ordet «uansvarlig» mener jeg tilslører debatten. Jeg foretrekker å snakke om det jeg liker å kalle bærekraftige investeringer [eng. sustainable investing, red.anm].
Nesten alle bærekraftige fond i dag fokuserer på å integrere vurderingene av miljø-, sosiale- og selskapsstyringsprinsipper (forkortet ESG på engelsk) i investeringsprosessen og ikke nødvendigvis kun ekskludere uansvarlige selskaper. Rollen til ESG-analysen varierer med fondet. I noen tilfeller vurderer forvalteren bare ESG i ekstreme tilfeller, og selv da kan det hende de investerer dersom prisen er lav nok. For andre forvaltere er ESG-analysen en sentral del av utvelgelsen av verdipapirene og porteføljekonstruksjonen.
Ideen er å danne en portefølje med selskaper som scorer godt på finansielt viktige ESG-relaterte utfordringer som påvirker deres forretningsområde og unngå selskapene som ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til disse utfordringene. For et transportselskap, som flyselskaper, kan et av deres største ESG-hensyn være karbonutslipp, sikkerhet og humankapital. For et selskap som primært lager sosiale medier-tjenester, kan de viktigste ESG-problemstillingene ligge innenfor informasjonssikkerhet, personvern, innholdsstyring og antikonkurransepraksis.
Alt annet likt foretrekker en ESG-forvalter ESG-ledere og ikke etternølere. Dette medfører at porteføljen får mindre eksponeringer til ESG-relaterte risikofaktorer. Selskaper som håndterer ESG-risikofaktorene mest effektivt tenderer til å være de selskapene med høyest kvalitet. Etter mitt syn er det selskapene med sterke ESG-resultater som blir kjennetegnet på hva det betyr å være et kvalitetsselskap i det 21. århundret. Kvalitetsselskaper tenderer til å konvertere deres komparative fortrinn til en stødig langsiktig vekst.
Poenget til ESG-analysen er ikke å identifisere «ansvarlige» og «uansvarlige» selskaper. Poenget er å identifisere selskaper som mest effektivt møter de signifikante ESG-utfordringer de møter i dag. Det handler ikke så mye om å bruke ESG for å reflektere investorens verdier, i stedet er det vesentlig viktigere å bruke ESG for å forbedre den finansielle verdien i porteføljen.
Spørsmålet har riktignok en relevans når det kommer til å ekskludere et selskap fra en portefølje når det blir basert på følgende primæraktiviteter: tobakkselskaper eller fossile selskaper. Mange bærekraftsfond, men ikke alle, har en eller annen form for ekskludering.
Vil avståelse fra å investere gjøre en forskjell? Vil ikke bare en annen investor komme inn og ta posisjonen til en «ansvarlig» investor? Hvis mange nok investorer unngår et selskaps aksje, vil ikke bare aksjen bli undervurdert og dermed gi meravkastning for de som ikke har et problem med å investere i det?
Det er, etter mitt syn, tre områder hvor avståelse utgjør en forskjell:
1. Ved å sende en bredere beskjed om at skadelige effekter av selskapet eller dets produkter kan avståelse fra investering drive frem endring. Selskaper er mer enn noen gang bekymret for deres omdømme, så negative overskrifter kan påvirke deres adferd.
2. Avståelse fra å investere kan reflektere en finansielt drevet investeringssyn. Ved å unngå selskaper som er eksponert mot fossile brennstoffer trenger ikke å være en reflektering over at olje- og gasselskaper er «uansvarlige» fordi fossile brennstoffer forårsaker global oppvarming. I stedet kan det reflektere investeringssynet at fossile reserver er skjebnebestemt til å bli ‘stranded assets’ etter hvert som verden går mot bruk av energi basert på lav-karbonkilder. Under dette synet mener de at forretningsideen rundt ekstrahering av fossile brennstoffer vil gi mindreavkastning og til syvende og sist vil selskapene bukke under dersom de ikke gjennomgår en stor restrukturering.
3. Fra et adferdsfinans-perspektiv så kan man sammenligne investering i fond med enhver annen tjeneste eller produkt som man kjøper. I tillegg til nytten jeg får fra investeringen (opprettholdelse, utsettelse av forbruk eller økning i velstand), får jeg også en emosjonell respons (hvordan får investeringene meg til å føle meg?) og uttrykkende egenskaper (reflekterer investeringene meg?). Hvis jeg mener at investeringer i våpen, tobakk eller private fengsler er umoralsk, da vil jeg ha det ut av min portefølje fordi mine følelser og uttrykkende egenskaper er negativ. Det er ikke verdt det for meg. Jeg kan tjene penger på en annen måte fra mine investeringer.
Det er mulig å substituere de utsilte selskapene på en måte som ikke påvirker tracking error vesentlig og gir oss tilsvarende avkastning på grunn av avanserte optimaliseringsteknikker som er tilgjengelig i dag. Se eksempelvis forskning fra David Blitz and Frank Fabozzi.
Selv dersom avkastningen blir negativt påvirket så bør man ta hensyn til mine negative emosjoner og uttrykkende egenskaper når man lager en effektiv front (eng. efficient frontier) som tar hensyn til mine adferdspreferanser. Så selv om avkastningen er lavere, vil jeg fortsatt kunne være gladere totalt fordi jeg ønsker å bytte bort avkastningsdifferansen ved å unngå selskaper jeg ikke vil assosieres med. Det trenger ikke å utgjøre en forskjell for markedet, men det utgjør en forskjell for meg. For mer på dette punktet, se Meir Statmans bok Finance for Normal People.
I bunn og grunn er det OK å bruke ekskluderinger for å unngå selskaper som du ikke ønsker å investere i, og det kan utgjøre en forskjell. Husk at selv om de fleste bærekraftsfondene bruker ekskluderinger i en eller annen form, så er det viktigst at fondene gjør ESG-vurderinger på en systematisk måte på tvers av investeringsprosessen. Utfallet er at porteføljen lenes mot bærekraftige og høykvalitetsselskaper – de selskapene som adresserer bærekraftsutfordringene de står ovenfor på en måte som bidrar til deres langsiktige konkurransefortrinn.
:quality(80)/cloudfront-us-east-1.images.arcpublishing.com/morningstar/Q7DQFQYMEZD7HIR6KC5R42XEDI.png)
