Folkeopplysningen satte søkelyset på finans- og forvaltningsbransjen, og det er naturlig at man gjør det fra tid til annen. For de av dere som er interessert, så kan programmet ses her.
Siden nyansene ikke kom frem så tenkte jeg at jeg kunne se nærmere på noen av dem her.
Et av hovedpoengene er at det er mye flaks i finansbransjen. Og jeg er tildels enig, spesielt når det gjelder spåvirksomheten hvor det blir estimer fremtidig aksjekurs, valuta, boligpriser også videre frem i tid. Men det er også slik at det finnes studier som viser at forvalterne gir merverdi før kostnader, men at kostnadene gjerne er for høye. En av disse studiene er blitt utført av professor Jonathan Berk og han snakket under en konferanse i regi av NBIM nå nylig. Poenget hans var at hvis man måler resultatene i kroner (han brukte selvfølgelig USD siden han studerte amerikanske markedet), da tar man også hensyn til størrelsen på fondet. Mange studier bruker likevektede tall, og det gir overrepresentasjon av fond som har få investorer og vise versa. I tillegg så benyttet han tilgjengelige indeksfondalternativer som referanse eller alternativavkastning. Årsaken til det er at det ikke er mulig å investere direkte i en indeks uten kostnader og friksjoner. Berk hevdet også at mange av studiene også gjøres på kun en del av fondsuniverset. Han kom til at ja, det er forvaltere som har evner, og investorer klarer å plukke opp dette.
En av testene som Folkeopplysningene benyttet var av typen "vinner år 1, av disse hvor mange vinner år 2". Forventningsvis vil man ha omtrent 50/50 sjanse hvert år. Utfordringen med denne fremgangsmåten er at dersom du får en liten mindreavkastning år 1, så er du utelatt fra vurderingen resten av perioden, men man kan ha god avkastning i resten av perioden og avslutte foran. Dessuten sier man ingenting om størrelsen på meravkastningen. Og hvorfor skal man benytte så kort periode som ett år?
Jeg ønsket å se på dette i et av de vanskeligste markedene, de globale fondene. Der er det tusenvis av alternativer. Noen av problemene som blir nevnt i Folkeopplysningen ser man også her. Ved å se på alle fond som Morningstar har hatt i disse tre kategoriene (men eksklusiv de som går fra å være globale fond til å bli noe annet), så blir det svært mange fond og klasser. Regnet på klasser er det nesten 10 000. Gjennomsnittlig lever et fond i 8 år før det blir avviklet. Det er i korteste laget. Forvalterne befinner seg litt mellom barken og veden, siden svært mye kapital går inn i nye fond med mindre enn tre års historikk, mens kapitalen flyter ut igjen fra fond som har 4 eller lavere Morningstar Rating. En viktig vurdering bør nok være å finne ut om fondet er lønnsomt. Mange av fondene blir riktignok fusjonert inn i ett annet globalfond, men altså her vil slike fond feile. Jeg ønsket å få med 10 år, og da kommer man til starten på 2006. Utfordringen er at finanskrisen kommer inn her, hvor det ble gjennomført fusjoner av forvaltere, og da oppstår behov for rasjonalisering av fondsutvalget. Uansett, suksess her blir definert som at fondet/klassen overlever og at den gir over 0,00 prosentpoeng meravkastning utover Vanguard MSCI World med 0,3 % kostnader per år. Indeksfondet fra Irland ble valgt fordi det er en respektert indeksforvalter, kostnader på nivå med hva man får i dag, samt at fondet var omtrent som snittet av indeksfondene (jeg så vekk i fra de dårlige indeksfondene og de billigste som kun er tilgjengelig for institusjoner).
Jeg brukte Folkeopplysningens definisjon av forventet suksessrate, så kan man sikkert diskutere om det er den rette når man ser på løpende avkastning fremover. Man ser med en gang finanskrisen slå inn i tallene i år 3. Hvert punkt er avkastning fra 31.12.2005 og x år fremover. Vi tar ikke hensyn til nyankomne fond, og det vi må være såpass ærlige å si at resultatene ser ganske miserable ut. Bare 6 % av fondene overlever og gir meravkastning i denne tiårsperioden. Hvis man setter som betingelse at man i det minste finner ett fond som overlever, så øker suksessraten med nesten 4 ganger til 22 %.
En annen måte å se dette på er i grafform. Dette er også noe enklere, siden man kan få data uten overlevelsesbias ferdigkalkulert i Morningstar Direct. Disse tar da altså hensyn til fond som kommer, fond som går og fond som forblir. I motsetning til mine tall, er også indeksfond med her.
Som man ser, så har verdifondene (ja disse har en særegen tilt som man nå kan finne børsfond for, men mange indeksfond med stiltilt har kortere historikk) holdt greit følge med indeksfondet, mens fond i blanding og vekst har siden 1998 falt bakpå, så kan man spekulere i hva dette skyldes. Hvis man ser på Blend-kategorien, så har et typisk fond i kategorien tapt 1,4 prosentpoeng per år i forhold til Vanguard. Legger man på 0,3 %, så begynner man å komme til et omtrentlig nivå på løpende kostnader for et vanlig personkundefond. Noe tilsvarende fikk jeg når jeg så på norske aksjefond, dog hadde forvalterne her gjort det bedre enn indeks før kostnader.
Det finnes også dårlige indeksfond
Indeksfond blir ofte trukket frem som det man bør velge. Jeg har også sagt at indeksfond er gode alternativer, men i mange markeder finnes det ikke indeksfond, for eksempel i det norske rentemarkedet. I tillegg er det også slik at det finnes svært dyre indeksfond. Indeksfondets eneste fortrinn er lave kostnader, hvis det ikke har lave kostnader, har det ingen fortrinn. Dernest så finnes det billige aktive fond, og da forsvinner også et viktig fortrinn for indeksforvaltning. Indeksforvaltning har for alvor tatt av i markeder som i USA, og KLP har bidratt til å sette økt fokus på dette i Norge. Kapitalen i indeksfond øker, men man trenger også en viss grad av aktiv forvaltning. Hvor stor andel er et spørsmål det ikke er enkelt å svare på.
Binde renten
Et annet poeng som jeg syns var tatt hensyn til i Folkeopplysningen, var at rentebinding er en forsikring. Tidspunktet for å sikre seg kan knapt nok bli bedre og nedsiden ved å binde renten må sies å være lav. Har man høy gjeld, noe som er svært sannsynlig i dagens boligmarked, så er kostnadene ved å forsikre seg svært lav. Det samme gjaldt for øvrig i når man hadde høyere rente. Hvis man binder renten, så kan det hende man taper, men slik er det gjerne med husforsikring, men man trenger den i tilfelle huset brenner ned. Selv om man taper på rentebinding, så kan det fortsatt være at man tok riktig beslutning. Faren nå er at vi ser på historien og ser at det ikke har lønt seg med rentebinding mer eller mindre siden 1970, men så glemmer man samtidig å tenke over at verden i dag er svært forskjellig fra 1970. Man kan være veldig sikker på at vi har de laveste rentenivået på flere tusen år. Det er begrenset hvor langt ned rentene kan gå.
Bra med folkeopplysning
Det er sunt å ha skepsis til spådommer, men man trenger å ta informerte valg under begrenset informasjon. Og finansbransjen er svært viktig for vår hverdag. Fondsbransjen gjør det enkelt å investere for fremtiden, banker gjør at man kan bytte tjeneste mot penger, sikrer overføringer og gjør terskelen til handel lav. Velg gjerne indeksfond, men sørg for å ta grep som sørger for en riktig allokering. Er man utsatt privatøkonomisk ved en renteheving bør man sikre med en gang. Om renten ikke går opp, så betyr det lite, det er fortsatt viktig å betale forsikring for å unngå det negative utfallsrommet.
.jpg)
