En oppegående leser undret, etter å ha lest om aktivallokering i artikkelen «De viktigste sparevalgene» , om Folketrygden er å anse som en obligasjon? Folketrygden utgjør en av grunnpilarene i pensjonen og han har helt rett i at den kan anses som tryggere enn aksjesparing. Alternativt at det er lite man får gjort med den utover å påvirke egen inntekt, samt å jobbe så mange år som mulig. Derfor kan aksjeandelen i tjenestepensjon være høy. I tillegg til obligatorisk tjenestepensjon (alternativt ytelsespensjon, men da er ikke artikkelen like relevant) kan en ha privat sparing. Ideelt sett bør det være en helhetlig tankegang bak sparingen, hvor en tar med alle typer aktiva, fra hus, bil, til finansielle verdier og ikke-finansielle slik som verdien av fremtidig arbeidskraft. Men man kan gjøre det vesentlig enklere om man ønsker.
Andre utgangspunkt for å velge aksjeandel kan være denne artikkelen basert på vår amerikanske forfatter Christine Benz «Finn den rette aksje og rentemiksen» . Videre, for orden skyld, må jeg nevne at jeg har kommentert aksjeandel tidligere i artikkelen «Bør du plassere all pensjonssparing i aksjer?».
I sistnevnte artikkel argumenterer jeg for å ha en viss andel i renter. Høy aksjeandel vil i følge den første artikkelen være inntil 80 % aksjer. Og det tror jeg er et godt utgangspunkt for yngre og arbeidsføre investorer. Årsaken til at jeg vegrer meg til å anbefale å ta den helt ut til 100 % aksjer, er at man får god risikospredning og dermed lavere svingninger samt marginalt lavere avkastningsforventning. Investorer som forstår risikoen så er det helt kurant med utelukkende aksjer i tjenestepensjonen, jeg har det selv, men man får mindre diversifisering. Videre er det ganske ugunstige rentebetingelser i de fleste rentefond om dagen, med visse unntak, som gjør at man bør forvente lavere avkastning i rentemarkedet de nærmeste årene, enn det vi har sett historisk. Det kan selvfølgelig endre seg, men først må vi se en økning i rentenivå og det er smertefullt i første omgang.
Det som kan være lurt er å ta ett hakk høyere på risikoskalaen enn det man tenkte seg. For eksempel bør valget stå mellom middels eller høy aksjeandel, hvis bedriften tilbyr 3-4 ferdigdefinerte profiler. Samtidig bør en vurdere å senke aksjeandelen når det er 10-15 år igjen til planlagt pensjonering og deretter senke den enda en gang når en går av med pensjon. Gjerne til den sikreste profilen. Som nevnt i artikkelen «De viktigste sparevalgene» har man mange år igjen å leve selv når en går inn i pensjonistenes rekker, slik at det er lurt å ha en viss andel i aksjer når en pensjoneres. Den bør riktignok være mye lavere enn helt tidlig i sparingen. Etter hvert som alderen økes, øker sannsynligheten for at våre kognitive evner svekkes. Derfor kan det være lurt å sette opp en enkel plan for hvordan pengene skal benyttes og forvaltes i pensjonsalderen.
Det enkleste er om pensjonstilbyderen har såkalt «livssyklusfond», fond som endrer aksjeandelen etter hvert som pensjonisttilværelsen kommer. Dessverre krever det også at investoren forstår hva fondet forsøker å gjøre, blant annet vite hvordan aksjeandelen ser ut i hele livsløpet til sparingen og denne andelen bør, åpenbart, passe til dine ønsker. Og det siste er kanskje det viktigste, at man gjør som det passer seg selv, jeg bare håper Ola og Kari vet fordelene og ulempene ved disse viktige valgene. I «Sparingens livssyklus» skrev jeg om blant annet porteføljeverdi i perioder mellom 3 og 40 år med en avkastning på 4, 6 eller 8 % per år. Og det er først da man ser hvor viktig litt høyere avkastning blir på sluttresultatet og hvor viktig det er å starte tidlig når en skal investere.
Denne oppsummeringen av tidligere relaterte artikkeler vedrørende pensjon, og nye betraktninger er basert på innspill fra dere lesere. Så send oss gjerne forslag til problemstillinger dere ønsker å få belyst eller kommentert.
.jpg)
