Torsdag 7.5.2020 ble en merkedag, styringsrenten ble for første gang i Norge satt til 0 %. Bankene begynte å sette ned boliglånsrentene, noe som bedrer økonomien til alle som har gjeld. Samtidig gjør det saken vanskeligere for de som sparer, men i situasjonen vi, Norge og resten av verden, er i nå er behovet for investeringer og forbruk til stede for å få i gang økonomien.
Deler av nedstengningen er tapt for alltid. Man klipper ikke håret to dager på rad, selv om man har hoppet over en runde med klipp. Hoteller som står tomme kan ikke doble salget når folk igjen starter å reise på ferie og forretningsreise. Biler som ikke ble produsert kan bli produsert og solgt senere, men dersom fabrikkene gikk på full kapasitet før korona, da klarer man ikke å ta igjen det tapte. Annerledes blir det om fabrikkene hadde ledig kapasitet, og ordrene bare blir forsinket med et visst antall måneder. Da kan man utnytte den ledige kapasiteten og hente igjen noe av det tapte, men det fordrer at ordrene kommer.
Det ser ut til at flere banker kutter renten med 0,4 prosentpoeng, noe som er 4 000 kroner mer å rutte med i året (eksklusiv skatt) per million i lån. De store bankene har kuttet boliglånsrenten med omtrent 1,25 prosentpoeng siden starten av koronaepidemien, det er 12 500 kroner mer å rutte med i året per million i lån. Det fordrer selvfølgelig at man har inntekter som før epidemien, og det er ikke sikkert. I tillegg mister man jo også skattefradrag, så det kan komme en liten ekstrakostnad ved neste skatteoppgjør.
Mange med forbruksbehov er unge med lån
Unge personer i starten av karrieren har gjerne høy belåning etter mange år med høy boligprisvekst. Dermed vil rentekutt gi sårt tiltrengt hjelp til husholdninger som potensielt sett har behov for å bruke penger i en periode av livet hvor det man ønsker og trenger muligens er mer enn hva man har. For mer etablerte personer så har man sannsynligvis mye av det man trenger og det man ønsker er kanskje opplevelser. I tillegg gir lavere renter billigere lån for bedrifter, som kanskje må øke lånene sine for å holde hode over vannet under korona. Nå er det mange faktorer som spiller inn for hva slags rente en bedrift får, det avhenger helt hva investorene eller bankene tror om fremtiden for selskapet. Men overordnet hjelper en rentereduksjon til med å senke finansieringskostnadene for bedriftene.
Null er ikke bunn – men terskelen for å senke under null er relativt høy
Erfaringene i etterkant av den globale finanskrisen, viser oss at null ikke er en nedre grense for hvor lavt styringsrenten kan gå. Samtidig vil det nok være en terskel for sentralbankene å gå under null. Utfordringene ligger faktisk i bankene. Bankene vegrer seg for å sende negative renter videre til innskuddskundene sine, mens utlånsrentene faller. Dermed kan negativ rente gi grobunn for svakere marginer hos bankene, som igjen kan gjøre at bankene blir nødt til å knipe igjen utlånsveksten og dermed kan negative renter paradoksalt nok virke innstrammende. Det er i alle fall noen hevder dette, men det skal påpekes at det er komplisert å påvise slike forhold, og det er jo ikke bare bankene som er aktører i rentemarkedene.
Unngå å strekk deg etter avkastning
Korona har strukket kredittspreadene for mange rentefond, det betyr at man bør forvente høyere avkastning enn det som er på innskudd i banken. Men også her påvirkes selvfølgelig rentenivået utviklingen i rentemarkedene. Det betyr at de fondene som hittil i år har hatt stor positiv utvikling, bør forventes å få lavere avkastning i fremtiden. Disse fondene har sannsynligvis også lavere risikotagning, noe som gjør at de kan egne seg som en buffer mot dårligere tider. Eksempelvis har Storebrand Stat B økt med 7,05 % i år, per 7.5.2020. Fondet investerer i norske statsobligasjoner, som p.t. har effektiv rente omtrent 0,00 til 0,01 % p.a. frem til 12 måneder, -0,01 % p.a. de neste 3 årene, 0,1 % de neste 5 årene og 0,4 % de neste 10 årene. Hvis vi runder av til nærmeste hele prosent, så sier vi 0 i forventet avkastning i minst 5 år. De som eide fondet har fått 5 års avkastning i løpet av noen få måneder på skrivetidspunktet.
Rentefondene som har falt mest under krisen, og som har tatt igjen noe av det tapte, har da følgelig motsatte egenskaper. Utfordringen med disse fondene er at man har en ukjent Mr. X som skjuler seg i fondene; hvor stor andel av obligasjonene vil rammes av konkurs, og i tilfelle konkurs hvor stor andel klarer fondene å få tilbake? Dersom alt blir bra, og ingen av selskapene går konkurs og alt tilbakebetales har forventet rente gått opp for fondene som har falt i verdi.
TINA – There Is No Alternative?
Selv om utsiktene til å bli rentenist er magre, så bør man fortsette å opprettholde en viss sikkerhet i bufferkonto og kanskje en andel av dette i rentefond. Samtidig kan fristelsene bli relativt store til å ta mer risiko for å få noen inntekter. Men, det er ikke tilrådelig å strekke strikken. Vi visste ikke i midten av desember at vi sto på randen av en pandemi, og nå er vi 5 måneder senere i en verden hvor selv bruken av ordet «unprecedented» er «unprecedented».
Ja, aksjer har en høyere iboende avkastningsgenereringskraft og kan gjerne nyttes og nytes i langsiktige porteføljer, men man må ha tilgjengelige midler til uforutsette hendelser på kort og mellomlang sikt. På kort og mellomlang sikt kan det derimot være store svingninger underveis. Se denne nylige artikkelen som viser til avkastningen som har vært de siste 100 (+/-) årene. Sørg for at man har en risikoprofil på sparingen som egner seg til deg og dine målsetninger.
.jpg)
