En av årsakene investorer historisk har investert i aksjer internasjonalt, er troen på utenlandske aksjers evne til å bevege seg relativt ukorrelert (uavhengig) fra aksjer i hjemmemarkedet. Teorien er at aksjemarkedene i ulike markeder vil ha noe ulik retning i visse perioder. Så, hvis det norske markedet har gjort det dårlig, så har muligens tyske, amerikanske eller kinesike aksjer gjort det bedre. Over tid bør diversifisering hjelpe investorer til en mykere avkastningsferd og gi bedre avkastning til lavere risiko.
Men er dette nøyaktig nå? Får investorer bedre diversifisering når de ser utenlands? Vi ser på forskjellen i korrelasjonen mellom ulike internasjonale aksjeindekser og deres korrelasjon for å finne ut hva som har skjedd de siste 15 årene. Vårt hovedfunn er at korrelasjonen, spesielt i vekstmarkeder, har økt markert gjennom denne perioden.
Indeksene vi testet var:
MSCI All-World ex-US: Følger en bred kurv med store og mellomstore aksjer fra alle verdenshjørner utenom USA.
FTSE 100: Følger de 100 største aksjene i Storbritannia.
MSCI EMU: Følger store og mellomstore aksjer fra Eurosonen.
S&P Latin America 40: Konsentrert portefølje av 40 Latinamerikanske aksjer.
Nikkei 225: Følger de 225 største aksjene handlet i Tokyo
MSCI Pacific ex Japan: Følger hovedsaklig aksjer fra Australia, Hong Kong og Singapore. Den inneholder ikke japanske eller kinesiske aksjer.
S&P China BMI: Følger universet av selskaper med hovedsaklig kinesisk eksponering som er tilgjengelig for utenlanske investorer.
MSCI BRIC: Følger 200 aksjer tilgjengelig i Brasil, Russland, India og Kina.
Et par merknader før vi går inn i dataene. Dette er ikke en definitiv studie på korrelasjonene. Valg av indekser og tidsperioder har innvirkning på resultatene, i tillegg til for eksempel indekskonstruksjon og valuta. Vi tror derimot at dataene gir et greit oversiktsbilde over hvordan ting har endret seg over tid.
De siste 15 årene, vist ovenfor, har korrelasjonskoeffisientene, spesielt i vekstmarkedene, vært relativt lave. En korrelasjon på 1 tilsier perfekt sammenheng mellom to indekser, mens 0 sier at de beveger seg helt fritt i forhold til hverandre. S&P500 har for eksempel 0,47 mot S&P China BMI og 0,6 mot Nikkei 225.
Nå vi ser på de siste 5 årene, blir endringene ganske åpenbare. Korrelasjonen mellom S&P500 og S&P China BMI øker til 0,73, Nikkei 225 hopper til 0,73.
Nå vi vurderer bare det siste året (ovenfor), ser vi at mange markeder har gått mer i samme retning enn de siste 15 årene.
Hvorfor har tallene endret seg?
Har den økende markedskorrelasjonen de siste 15 årene slått bena under teorien om at investering utenlands er en god diversifieringskilde? For å svare spørsmålet må vi finne årsaker til at tallene har endret seg.
For det første har større selskaper blitt stadig mer globalisert de siste 15 årene. Nylig åpne markeder og søken etter vekst har gitt selskaper i utviklede markeder insentiv til å gjøre forretninger utenlands. Selskaper i vekstmarkeder gjør også forretninger i utviklede markeder. Denne kryss-pollineringen av inntektskilder gjør at selskaper i alle land er mer avhengig av den globale økonomien og ikke bare tilstanden i økonomien hjemme. Så en nedtur et sted i verden, vil påvirke fortjenesten til nesten alle store selskaper, uavhengig av deres hjemsted.
Denne effekten blir gjor mer fremtredene ved at mange indekser kun benytter de største selskapene. De mindre selskapene, som ikke blir med i indeksene, har større sannsynlighet for å være et spill på lokaløkonomien, enn tungvekterne.
En annen forklaring på høye nivåer av korrelasjon, er finanskrisen. Kredittklammen og den påfølgende økomiske nedturen var en virkelig global event; det var få steder i økonomien til hvilket som helst land som ikke følte påvirkning. Dette betyr at markedene overalt solgte ut i store kvanta i begynnelsen av krisen, og når røyken lettet, kom kursene tilbake som raketter.
Fremtidig retning til korrelasjonen
Er dette høyere nivået av korrelasjon vedvarende? Det er ingen måter vi kan si det for sikkert, men det virker sannsynlig at korrelasjonene vil være høyere enn historiske gjennomsnitt, selv om de faller fra dagens nivå.
For det første er interkonnektivitet kommet for å bli. Kina vil uten tvil vise mer imponerende vekst enn USA de neste 10 årene, men samtidig vil amerikanske selskaper vokse i Kina og bli med på denne veksten. Dette vil hjelpe å koble prospektene til aksjer i begge regioner.
På tross av snakk om dekobling av hurtigvoksende utviklingsmarkeder fra de saktevoksende utviklede markedene, viste nedgangstidene at vekstmarkedene er tungt avhengige av industrilandene. Denne avhengigheten vil avta etter hvert som konsumentmarkedet i vekstmarkedene tar seg opp. Alt annet likt, kan dette bringe korrelasjonen ned.
En tilleggsfaktor som burde redusere korrelasjonen noe fremover, er at mens økonomien stables på bena, vil det bli mer separasjon mellom markedene. På tross av globalisering avhenger fremtiden til mange aksjer av utviklingen i lokalmarkedet. Etter hvert som tåken etter kredittkrisen letter, og som kløften mellom høyavkastningsmarkedene og etternølerne øker, forventer vi at avkastningen følger etter. Når det er sagt, så bør korrelasjonene bli vedvarende høyere enn de har vært historisk.
Dataene viser også at selv om lokale økonomier rundt i verden vokser til forskjellig, er de store multinasjonale selskapene som de fleste investorene kjøper stadig mer sammenkoblet. Dette har og vil gjøre det vanskeligere å konstruere en internasjonal portefølje som gir virkelig diversifisering.
Men, bare fordi korrelasjonene har økt, betyr ikke det at investorer ikke skal se utenlands. En av de sterkeste grunnene til å se internasjonalt har ingenting med korrelasjoner å gjøre. Et land har ikke monopol på selskaper med sterke konkurransefortrinn som handles til rabatt. Korrelasjonskoeffisenter sier ingenting om verdsettelse, så det kan alltid være muligheter for individuelle investorer og fondsforvaltere for å finne billige edelstener.
Orginalversjonen av artikkelen ble publisert på Morningstar.com, en søsterside til Morningstar.no. Jeremy Glaser.
