Egoet vårt gir oss tro på våre evner og vurderinger. På samme tid kan også egoet forårsake langvarig skade gjennom overmot og blind tro på egen kompetanse. Denne artikkelen går gjennom årsakene til at det kan være fornuftig å balansere troen på egne ferdigheter med en sunn dose skepsis og realisme.
Her er våre tips for å holde egoet ditt i sjakk.
Men først, her er tre raske historier om hvordan egoet kan påvirke beslutningstaking , og starter med hvordan USA en gang planla å atombombe månen.
1. Sikt på månen
Det er 1958, og USA er fortsatt i sjokk over å ha blitt slått av Sovjet i kappløpet om å sende ut den første offisielle satellitten også kjent som Sputnik 1.
Helt siden slutten av andre verdenskrig hadde USA og Sovjetunionen vært låst i et atomvåpenkappløp. Sputnik 1 signaliserte at den også hadde utviklet seg til et romkappløp.
USA fryktet at de falt bak teknologien til sin erkerival. Spørsmålet var: hva kunne de gjøre for å øke kampmoralen hjemme og samtidig vise sovjeterne og verden sin militære overlegenhet?
Det er her prosjekt A119 kommer inn. Det amerikanske flyvåpenet godkjente det topphemmelige prosjektet, kalt "A Study of Lunar Research Flights".
Prosjektet ble ledet av en fremtredende fysiker, Leonard Reiffel, som skulle ende opp som visedirektør for NASAs Apollo-romprogram.
Luftforsvaret ba Reiffel om å få fortgang i prosjektet for å rette fokuset mot de mulige konsekvensene av en atomeksplosjon på månens overflate.
Reiffel visste tidlig at prosjektet ikke handlet om teknologi, men politikk. Han sa senere:
"Det var tydelig at hovedformålet med den foreslåtte detonasjonen var en PR-øvelse og en maktdemonstrasjon. Luftforsvaret ønsket en soppsky så stor at den ville være synlig på jorden."
Det har aldri blitt avslørt om den kjernefysiske enheten ville ha nådd månen, men Reiffel hevdet at det var teknisk mulig å treffe månen med en nøyaktighet på pluss minus 3,2 kilometer. Det er sannsynlig at oppdraget ville ha inkludert et interkontinentalt ballistisk missil, og selve atomanordningen ville ha vært en atombombe.
I en rapport fra 1959 sa Reiffel at selv om eksplosjonen ville være relativt liten, kunne den ha enorm påvirkningskraft ved å forurense månen med radioaktivt materiale noe som ville vært «en vitenskapelig katastrofe uten sidestykke, gjennom å mulig eliminere den tidlige historien til solsystemet, den kjemiske sammensetningen, kunnskap om opprinnelsen til liv på jorden og informasjon knyttet til mulighetene for utenomjordisk liv».
Denne uttalsen fra Reiffel endte opp med å drepe prosjektet.
Nyheter om atomplanene kom først frem på slutten av 1990-tallet. Det ble avslørt da at Sovjetunionen hadde et lignende prosjekt som USA på gang, men dette ble skrinlagt etter nøye vurderinger.
Takk og lov vant egoet ikke frem i dette tilfellet, selv om det nesten gjorde det fire år senere da de to landene under den kalde krigen kom farefullt nær å starte en atomkrig under Cubakrisen.
2. Satser stort
I 1982 hadde Jim Paul alt. Han var en stjernemegler innenfor derivatmarkedet som også satt i styret ved Chicago Mercantile Exchange. Han tjente masse penger, reiste ofte og ble ansett som blant de beste innen sitt felt. Hans selvtillit og evne til å tjene penger kjente ingen grenser.
Det var inntil hadde gikk inn i en handel som virket idiotsikker. Soyaoljemarkedet var ekstremt stramt på denne tiden, grunnet begrenset tilgang i markedet og en vedvarende høy etterspørsel. Paul var overbevist om at prisene på soyabønner var i ferd med å fortsette ferden oppover.
Og han satset stort på sin overbevisning. Hans derivathandler overskred grensene for posisjoner som hadde blitt satt av Chicago Board of Trade. Han lånte til og med 400 000 dollar fra venner for å øke sin personlige markedsposisjon.
Da prisene på soyabønner omsider falt, vaklet ikke Pauls selvtillit. Mens hans klienter og andre meglere forlot handelen, var han urokkelig i sin tro på markedskreftene. Han endte opp med å tape ikke bare kundenes penger, men også 1,6 millioner dollar av egne midler, inkludert det han hadde lånt fra venner. Ikke overraskende fikk han sparken.
Takk til ham for at han senere skrev boken What I Learned Losing a Million Dollars.
3) En personlig historie
Til en personlig historie. Jeg var en gang en relativt ny aksjeporteføljeforvalter, og jeg dro på et møte med teamet mitt for å diskutere strategier for året som lå fremme. Vi hadde flere nye teammedlemmer, og sjefen vår spurte hver enkelt av oss hva våre mål var for fondet.
Jeg var førstemann og svarte «Jeg er en konkurransedyktig fyr og vil at fondet vårt skal være blant de beste. Jeg vil ikke at vi skal være som ditt typiske referansefond».
Jeg husker ikke mange av svarene som fulgte bortsett fra ett fra et seniorteammedlem, som sa: «Jeg vil at vi skal sørge for bærekraftig vekst for våre klienter slik at de kan hjelpe familiene sine og finansiere pensjonisttilværelsen».
I det øyeblikket skjønte jeg hvor dårlig svaret mitt hadde vært.
Jeg reflekterte over hvordan jeg ville la egoet mitt påvirke andre beslutninger jeg hadde tatt som porteføljeforvalter.
Noen uker tidligere fikk jeg investeringsfondet inn i en aksje som hadde falt hardt, men hvor jeg følte at forretningsgrunnlaget snart ville bli bedre. Jeg ville satt fondet vårt inn i et stort, motstridende veddemål.
På teammøtet så jeg at jeg hadde tatt denne store posisjonen for å bevise meg for teamet og andre. Enkelt sagt var det en egotripp som satte kundenes penger i fare.
Slik parkerer du egoet ditt
Disse historiene viser hvordan ego kan påvirke beslutningstaking på alle mulige måter.
Livet kunne muligvis vært lettere hvis vi bare kunne bli kvitt egoet, men det er ikke mulig. Det er en del av ethvert menneskes personlighet. Ego gir oss tillit til våre evner og vurderinger. Vitenskapen antyder at selvsikre mennesker har større sannsynlighet for å være motstandsdyktige og oppnå suksess i arbeidslivet. Egoet beskytter oss også mot andres meninger og vurderinger.
Samtidig kan egoet forårsake langvarig skade eller bidra til feilaktige avgjørelser. I investeringsverden er det viden kjent at for mye selvtillit kan være direkte farlig, Jim Paul og hans historie er bare et av mange eksempler på akkurat dette.
Tre tips for å justere ditt ego:
1. Livet er mer enn konkurranse
Vi er opplært til å konkurrere og vinne konkurranser. Fra standardiserte tester på barneskolen til idrett og å få jobb, konkurranse handler om å slå andre og øke selvtilliten din. Likevel så er det viktig å erkjenne at livet rommer langt mer enn konkurranser og ofte vil det være klokere å kjenne sine egne begrensninger for så å lære av andre.
2. Løsne egoet fra resultatet
I markeder kan gevinster og tap tas personlig, som en refleksjon av din egenverdi. Men å ha rett og tjene penger er ikke nødvendigvis det samme. Og å ta feil og ta tap er heller ikke det samme. Alle investorer går på tap i finansmarkedet før eller siden, derfor vil det å reise seg etter nederlag være en sann styrke.
Jim Paul kommer med følgende observasjon i sin bok.
«Personliggjøring av suksesser rigger folk for katastrofal fiasko. De begynner å behandle suksessene som en personlig refleksjon av deres evner i stedet for et resultat av god timing eller en solid dose flaks. De tror bare deres engasjement i en organisasjon garanterer suksess. Dette fenomenet har blitt kalt mange ting: hybris, overmot og arroganse. Men måten suksesser blir personaliserte på og prosessene som utløser den påfølgende fiaskoen har aldri blitt tydelig beskrevet.»
3. Tilsett en dose ydmykhet
Vi kan alle følge eksemplet til William Tecumseh Sherman, som jobbet seg opp fra ingenting til å bli en fremtredende general under den amerikanske borgerkrigen, samtidig som han gjentatte ganger avviste høyere militære titler, og fremmet suksessene til andre til beste for landet sitt.
En biograf sa om ham:
«Blant menn som stiger til berømmelse og lederskap er to typer gjenkjennelige: de som er født med en tro på seg selv og de som har en langsom vekst avhengig av faktiske prestasjoner. For menn av den siste typen er deres egen suksess en konstant overraskelse, og dens frukter desto mer delikate, men som likevel skal testes forsiktig med en hjemsøkende følelse av tvil om ikke det hele er en drøm. I den tvilen ligger sann beskjedenhet, ikke falskheten av uoppriktig selvforringelse, men beskjeden 'moderasjon'.»
