Ikke bare private, alle aktører sliter med dette

NBIM har et mandat gitt av Finansdepartementet som tilsier en overvekt av europeiske aksjer i forhold til den gitte referanseindeksen. Det er ikke gratis når amerikanske aksjer har gitt meravkastning over europeiske:

Vi har hatt mye flaks og vi har vært dyktige i forvaltningen av petroleumsformuen. Vi begynte forsiktig og økte gradvis aksjeandelen. Vi kjøpte aksjer i stort monn under finanskrisen. Etter hvert som vi har økt aksjeandelen har derimot en kjepphest stått ved lag, europa-overvekten.

Senket kostnad (sunk cost)

Når man først innser at man har tatt feil, så må man klare å nullstille seg. Det er ikke alltid så lett, ofte går det prestisje i valgene man har tatt. Kanskje håper man at tidevannet vil snu. Hvis vi ser på grafen ovenfor så startet USAs aksjemarked sin alenegang omtrent i 2014.

Grafen over viser P/E siden 2008 og tyder på at det er E-en som har vært problemet hos europeiske selskaper. Noe av det har vært priset inn siden amerikanske selskaper later til å ha en konsekvent P/E-premie over europeiske.

Så er det en riktig beslutning for NBIM å redusere overvekten i europeiske aksjer og normalisere vektingen til USA (og andre markeder)?

Det er et vanskelig spørsmål. Hvis man skulle gjort det fra begynnelsen av, hvordan ville du satt vektingen i dag? Hvis man mener at man bør legge seg i nærheten av markedsverdivekting, er det bare å sette i gang. Historiske kostnader (tapt avkastning i dette tilfellet) man har tatt er sunk cost. Gjort er gjort, spist er spist.

Senket kostnad-fallgruven

Utfordringen er at man klarer ikke å unngå å tenke, hva om europeiske aksjer hopper tilbake? Vil man ikke da få en dobbeltsmell? Først ved at man unnlot å endre mens det ikke var for sent, og deretter endret man på toppen?

Det er faktisk en risiko man må leve med. Det kan dermed være en bidragsyter til at man fortsetter å holde på nåværende strategi. Og til en viss grad er det nettopp det vi i Morningstar hevder, dersom du faktisk tror på noe, må man være villig til å bære kostnaden over en forlenget tidsperiode. En forlenget tidsperiode er over 10 år! Er man ikke villig til å ta den risikoen, må man ta grep så snart som mulig, koste hva det koste vil.

Det man for all del må unngå er at man hele tiden endrer strategi, da risikerer man å havne på etterskudd hele tiden. Hvis man i verste fall får dobbelsmellen, så er det igjen senket kostnad. Gjort er gjort. Poenget må jo være at strategien i utgangspunktet var feil, dermed så rettet man det og fikk en kostnad, men det vet man ikke på forhånd! Dermed å må man legge til grunn en strategi som beholdes gjennom tykt og tynt. Eller som man sier i et bryllup; til døden skiller en ad. Selv om skilsmissestatistikken sier noe annet, så er det med denne intensjonen man bør gå inn i strategien. Det bør være en investeringsstrategi som tåler tidens tann, men hvor man justerer retningen etterhvert som man går. Eksempelvis ved å rebalansere periodevis dersom aksjeandelen blir for høy eller for lav.

Forhold som tilsier endring av retning

“When the facts change, I change my mind. What do you?” – Paul Samuelson.

Selv om man ikke bør forandre strategi i tide og utide, så er det forhold som bør igangsette en gjennomgang av strategien. Hvis det skjer store og uventede forandringer i livssituasjonen, som samlivsbrudd, død i nære relasjoner eller at man blir ufør. Det hendelser som bør utløse en gjennomgang av sparingen og målsetningene. Men det trenger ikke å være så dramatisk heller, det kan bare være at dine ønsker har endret seg over tid. Når virkeligheten har endret seg, så bør også sparingen tilpasses dette. Hvis man går fra å ha et sparemål som nås om 20 år, til å ønske seg ei hytte på fjellet om 5 år, så bør man umiddelbart ta konsekvensen av dette.

Alternativt om man finner ut at strategien man har valgt ikke virker. Det vil jo være kjedelig, spesielt om man allerede har investert i den i mer enn 10 år. Det er derfor det er viktig å i alle fall få det grunnleggende på plass. Det aller viktigste valget man tar er hvor mye man skal spare. Hvis man sparer lite, vil det aldri kunne bli en markert portefølje på slutten av sparingen. Dernest må man nøye vurdere hvor stor andel av sparingen man skal ha i aksjer. Unngå ytterpunktene (100 % i aksjer og 0 % i aksjer), da det er en diversifiserende effekt å eie flere aktivaklasser. Du må sannsynligvis gi slipp på avkastning ved å senke aksjeandelen fra 100 %, men risikoen, gitt ved svingningene, faller vesentlig mer.

Velg et bredt, globalt, aksjefond som inneholder tilstrekkelig antall aksjer som basis. Jeg er fristet til å si at man også bør velge et bredt globalt rentefond som er valutasikret til norske kroner, selv om de fleste rentefondene har en bias mot norske renter. Deretter kan man, dersom man ønsker, bruke en andel av pengene på mer spekulative formål eller som formål som man har stor tro på. Eksempelvis kan det være morsomt for enkelte å søke lykken i enkeltaksjer eller i et sektorfond eller i en bransje man håper vil være vinneren fremover. Det er helt opp til den enkelte, men mitt forslag er at man bruker bare en liten andel av porteføljen til slike formål.

Dernest kommer vi ikke unna at du får det du IKKE betaler for. Hold kostnadene i sparingen så lave som mulig, gitt det du ønsker å oppnå. Det kan være å unngå skattekostnader ved å flytte aksjer og aksjefond inn i aksjesparekonto. Det kan være å unngå unødvendig handler generelt. Det kan være å velge riktig distributør, nå som Sbanken har differensiert seg, og sist, men ikke minst, er det viktig å velge riktig fond.