BREXIT – Noen sparere burde gjøre grep

Politiske hendelser er vanskelige for vanlige sparere å få grep om. De fleste bør unngå å gjøre noe drastisk, men det er noen undergrupper av sparere som faktisk burde tenke seg godt om.

Thomas Furuseth 07.08.2019 | 9:47

Politisk kaos i Storbritannia

Storbritannia har ikke forlatt EU enda, så de har fortsatt alle godene og forpliktelsene som EU bringer med seg. Samtidig har pundet svekket seg mot andre valuta ettersom nyhetene rundt Boris Johnsons forberedelser til hard Brexit får markedsaktørene til å frykte for økt sannsynlighet for at Storbritannia krasjer ut av EU uten overgangsavtale. Det betyr at alle handelsavtalene som Storbritannia nå har via EU over natten blir ugyldige. I et slikt utfall må britene falle tilbake på sikkerhetsnettet under WTO (World Trade Organization), men for alle praktiske formål blir da britene i en helt enestående situasjon som ingen andre land befinner seg i. Deretter må de forhandle bilateralt med over 100 land om å få til en avtale med hvert enkelt land. Det vil naturlig nok ta lang tid.

EU har på sin side vært klare på at det er opp til Storbritannia å finne ut hvilket forhold de selv ønsker med EU. EØS, handelsavtale ala Canada eller er en av de andre variantene som allerede eksisterer. Det er derimot umulig for EU å akseptere spesialavtaler med Storbritannia der de bare velger ut alle godene, men slipper unna forpliktelsene.

EU har vært oppsiktsvekkende konsekvente og har gitt inntrykk av å være opptatt av orden. Dette på tross av at de også vet at dersom Storbritannia krasjer ut uten en avtale i oktober så vil det koste EUs land og innbyggere dyrt. Det som foregår nå er en slags «chicken race» hvor man kjører to biler mot hverandre og den som trekker seg unna taper, og hvis ingen trekker seg unna, så blir konsekvensene enda større. I dette tilfellet kjører nok EU en lastebil, mens Storbritannia en Landrover. I et «chicken race» må begge bilene svinge til høyre for å unngå krasj. Dessverre så ligger det også potensielt 27 andre EU-land på Storbritannias venstre side. Svinger EU til høyre vil de møte seg selv i døren.

Kompliserende faktorer inkluderer Nord-Irland, som er en del av Storbritannia, hvor det har vært en historie med vold frem til «Good Friday»-avtalen som ble signert under Tony Blair i 1998. Fordi EU ønsker å respektere denne avtalen, som innebærer blant annet at de som er nord-irske som ønsker irsk pass og friksjonsfri ferdsel i Irland, så har man forhandlet frem en «backstop» i overgangsavtalen. Den innebærer at dersom man ikke finner en løsning på hvordan man unngår en grense mellom nord og sør, så blir Nord-Irland for alle praktiske formål som å regne som en del av EU, mens grensen blir mellom Wales, England og Skottland. Det er ikke uten grunn at dette er et betent tema, og vanskelig for Storbritannia. Skottene har også begynt å rasle med frigjøringstanker igjen.

I Westminister har de kommet i en politisk Brexit-limbo hvor de ikke klarer å bli enige om noen ting. Ikke overgangsavtalen kan de bli enig om (som er en midlertidig avtale inntil en ny og permanent variant blir tilgjengelig), og de ønsker heller ikke å gå ut uten en avtale. Alt blir nedstemt, og det er nok fordi de velger mellom et dårlig og et enda dårligere alternativ som forventes å koste Storbritannias økonomi dyrt.

Hva kan sparere gjøre?

Hittil har jeg bare snakket om bakteppet, men det er noen risikofaktorer for småsparere. For det første bør man tenke seg om to ganger før man investerer i et fond som opprinner i fra Storbritannia. Det ser man enklest ved å se at ISIN-nummeret starter med GB eller dersom du går inn på fliken «Forvaltning» så ser du opprinnelsesland øverst til høyre rett under fondsnavnet (se f.eks. Skagen Global A). Årsaken til dette er om man kommer ut for en Brexit uten avtale så vil det kunne komplisere vedlikeholdet av porteføljen som følge av at Storbritannia blir et 3.land på fondsområdet.

Dette er ikke et stort problem for de fleste i Norge, men verre er det om man jobber i et selskap som er avhengig av eksport til Storbritannia eller som man vet eller antar at kan bli negativt påvirket av Brexit uten avtale. Da bør man benytte muligheten nå til å rebalansere ned aksjeandelen til et konservativt nivå. Desto mer usikkert situasjonen er for bedriften og for din personlige økonomi, desto mer prekært er det å gjennomføre en vurdering av likvide aktiva og sørge for at man har tilstrekkelig kapital i lavrisiko som gjør at man kan komme seg helberget gjennom uro.

Sitt der, ikke bare gjør noe

Ofte kommer politiske hendelser slik som handelskriger også videre ut av det blå (i form av en Tweet), og med påfølgende korte og uforutsigbare markedsbevegelser. Dersom man sjekker porteføljen daglig under slike markedsforhold kan man bli fristet til å gjøre noe drastisk som øker muligheten for at man selger lavt og kjøper høyt.

Derfor bør man la uroen hvile litt og gjennomføre periodevis sjekk av porteføljen. Sjekker man for ofte kan man bli for langfingret. I all hovedsak bør en slik periodevis sjekk gå gjennom følgende:

 

1. Har formålet med sparingen endret seg? 

Livsstilsendringer og -situasjon kan endre seg brått og brutalt. Selv om penger og sparing ofte kan bli sekundært i slike situasjoner, så bør man ikke vente for lenge etter at støvet har lagt seg før man gjør en revurdering av sparemålene. Kanskje må man rett og slett trekke i nødstoppen og konvertere alt til bankinnskudd. Det kan være tilfellet ved for eksempel samlivsbrudd hvor en husholdning skal bli til to.

Hvis ingenting har endret seg, så bør det ikke være grunn til å revurdere hvordan man sparer.

2. Er du på rett vei?

Det er mye som kan endre seg på veien. Det kan ha blitt vanskeligere å nå sparemålet fordi inflasjonen har økt kraftig i dette segmentet. Slik har tilfellet vært med boligrelaterte investeringer slik som hytte og lignende. Andre ting som sparing til sitt barns utdanning kan også være utfordrende siden dette har historisk hatt høyere inflasjon (siden 2015 i alle fall). Hvis man ser at målet blir stadig lenger unna må man vurdere hva en kan gjøre med dette, eksempelvis ved å øke sparingen og eventuelt om man også bør øke risikoen. 

3. Er sammensetningen fond og annen sparing fornuftig?

Aktivaallokeringen, altså hvor stor del man velger å ha i aksjer, renter, alternative investerer, eiendom og bankinnskudd, har en stor betydning for hva slags resultater man oppnår. Dessverre vet man aldri nøyaktig hva man vil oppnå før fasiten er klar. Men, man bør kunne anta at aksjer gir høyest avkastning, deretter eiendom, så renter og til slutt bankinnskudd. Alternative investeringer er vanskelig å plassere, de kan være alt i fra aksjerelatert avkastning til bankinnskudd. Som oftest vil eiendom være en dominerende faktor i den totale porteføljeverdien fordi vi eier vår egen bolig og mange har også egen hytte og verdien av disse er som oftest en betydelig andel av formuen. Eiendommene kan oppfylle flere behov og er dermed ikke en ren finansiell investering, men i en oversikt over alle aktiva bør den føres opp med omtrentlig verdi.

Dernest har aksjer og high yield (høyrisiko) obligasjoner størst avkastningspotensiale, men er også de aktiva som kan falle tyngst i perioder med uro i markedene. Høyrisikoobligasjoner kan også bli vanskelige å omsette dersom markedene går helt i lås. Aksjer og høyrenteobligasjoner bør forbeholdes langsiktig sparing, det vil si over 5 år aller helst lenger enn 10 år.

Det er ikke et enkelt valg å velge fordeling mellom aktiva, man må velge mellom oppsidepotensial versus tanker om hva man kommer til å gjøre dersom det blir vanskelig i markedene. Hvis man begynner med 50/50 aksjer/renter og juster opp aksjeandelen dersom man har høy risikokapasitet og lang tidshorisont. Motsatt fall bør gjøre at aksjeandelen settes ned.

Dersom aksjene stiger over lang tid vil sannsynligvis aksjeandelen i porteføljen også strekke seg. Da kan man ta noen penger av aksjebordet og sette det inn i rentemarkedet. Motsatt fall, dersom aksjemarkedet faller over tid, ta litt fra renteplasseringene og sett dem i aksjemarkedet. Denne rebalanseringen vil sannsynligvis koste litt avkastning fordi man tar penger av bordet i den aktivaklassen med høyest avkastningspotensial, men man kan hente igjen litt av det ved å plassere i aksjer når markedet har falt. Har du en langsiktig portefølje på over 5 år trenger ikke type rebalanseringen gjøres spesielt ofte. Det beste er å sjekke porteføljen 1-2 ganger i året, og bare rebalansere når en av aktivaene har steget eller falt mye. Kanskje trenger man aldri å røre porteføljen. For hyppig rebalansering kan også være unødvendig i forhold til at svingningene kan være av kortsiktig karakter og enhver transaksjon trekker kostnadene opp.  

4. Hva er totalkostnaden i porteføljen?

Hva koster sparingen? Få en oversikt over hva du betaler for fond og sparing. Det kan være verdt å sjekke hva forsikringer og lignende koster også. Hvis det har gått lang tid siden du sjekket dette, kan det være at det har blitt lansert billigere fond siden som passer like godt som ditt nåværende fond.

5. Lever enkeltfondene opp til forventningene?

Det kan være verdt å sjekke opp enkeltfondene. Med dette mener jeg ikke at man bør dumpe aktive fond som har hatt 6 dårlige måneder, men at fondene oppfører seg som forventet gitt det rådende investeringsmiljøet. Dette er ikke helt enkelt, men man kan forsøke å finne tilsvarende, men ikke like, fond og sammenligne resultatene. Varseltegn inkluderer at fondets avkastningsprofil avviker fra det du ønsket å ha i porteføljen. Eksempelvis, dersom du kjøpte et defensivt aksjefond, så bør man forvente at det henger etter i oppgangsmarkeder, men dersom det også faller mer i nedgangsmarkeder enn indeksfond, så bør man vurdere å bytte det ut.

Det samme gjelder rentefond, høy avkastning kan faktisk være et varseltegn i rentefondene. Dersom du avhenger av at rentefondene skal bidra til stabilitet, ønsker du ikke å strekke risikostrikken for mye på rentesiden. Det er helt greit å bruke en andel av porteføljen til høyrenteinvesteringer, men det er ikke disse fondene som skal ta imot støtet ved vanskelige markedsforhold.

6. Ikke riktig eller galt

Husk at vi alle er forskjellige. Derfor kan noe være riktig for din nabo, mens det ikke passer i ditt bilde. Jeg slår også et slag for enkelheten. Start med en spareavtale i et aksjefond, mens resten er i banksparing, deretter kan man gradvis utvide over tid. Ulempen er at man etter hvert kan komme i en situasjon der man har en portefølje bestående av løsrevne komponenter. Derfor bør man hele tiden tenke over hvilken rolle hvert enkelt fond skal ha i porteføljen. Kan man unngå ha to ulike fond, så unngå dette.

Kontroller det man kan kontrollere, nemlig hvordan man kjøper og selger fond, hvor mye man sparer, kostnadene til sparingen, og sist men ikke minst hvor stor aksjeandel du ønsker i den finansielle delen av porteføljen.

Om forfatteren

Thomas Furuseth

Thomas Furuseth  er analytiker og redaktør på Morningstar.no. Han har en mastergrad i økonomi fra Handelshøyskolen BI med spesialisering i finans.