Rebalansering av porteføljen

Norges Bank Investment Management finner bare en gylden regel rund rebalansering.

Thomas Furuseth 09.10.2018 | 8:00

Hva er rebalansering?

I en veldiversifisert portefølje har man mange ulike verdipapirer. Når en aksje går sikk, går den andre sakk. I perioder kan for eksempel aksjefond ha høy avkastning, det vil gjøre at denne delen av porteføljen får en vesentlig større plass i privatøkonomien din enn når du startet. For de aller fleste vil det være tilrådelig å ha en eller annen fordeling mellom aktiva. Eksempelvis bør alle midler du tenker å bruke om 3 år være investert på en sikker måte. 3 – 7 år bør ha middels risiko, mens investeringer over 7 år kan tåle høyest risiko.

I tillegg bør man ha med seg at planene kan endre seg. Det er veldig få av oss som tusler rundt her på jorden og alt går slik som vi planlegger. Dette alene taler for å ha tilstrekkelig sikkerhetsmargin, eksempelvis 3 måneder nettolønn, i bankinnskudd.

For å komme tilbake til poenget, se for eksempel på Oljefondet (Statens Pensjonsfond – Utland, som det egentlig heter), som har en målsatt fordeling mellom aksjer (med eiendom) og renter på henholdsvis 70 % og 30 %. Aksjer har normalt sett høyere forventet avkastning, men svinger mye. Renter har lavere forventet avkastning, og svinger mindre (med mindre man går inn i high yield eller avanserte strategier). Det betyr at på gitte tidspunkt vil aksjeandelen stige langt utenfor utgangspunktet, mens i andre tilfeller vil aksjeandelen synke til et lavt nivå.

For å unngå at aksjeandelen stiger for mye, eller faller for lavt, må man gå inn og selge eller kjøpe verdipapirer for å komme seg tilbake innenfor den fordelingen man ønsker.

Ikke enkelt å bestemme fordeling

Det er ikke enkelt å bestemme seg for en riktig fordeling av kapitalen. Jeg anbefaler at man setter opp noen grove skisser over hva man ønsker å gjøre med hva dette koster, og dele disse ønskene inn i kort (< 3 år), mellomlang (3 – 7 år) og lang (> 7 år). Så må man gjøre opp noen vurderinger av hvor realistiske ønskene er og ta noen harde prioriteringer. Kort horisont betyr banksparing og eventuelt rentefond, mellomlang tåler noe høyere risikotakning gjennom bankinnskudd, rentefond og muligens en liten dose aksjefond, mens på lang horisont kan aksjefond få en større rolle.

Hvis man sparer uten mål og mening, og det er ingen skam i det, må man bare ta noen valg og sette sammen en portefølje som er riktig for deg. Man må nesten bare ta noen valg og stå ved dem. Ønsker du å gjøre det meste selv, forsøk å holde det så enkelt som mulig. For en balansert portefølje trenger man i realiteten kun et rentefond og et globalt aksjefond, med disse to kan man lage svært mange kombinasjoner og risikoprofiler. Husk også at allokeringen er den absolutt viktigste beslutningen når det gjelder hva slags avkastning man får ut i andre enden.

Rebalanseringsregler

Hvis du ønsker å fordype deg, så kan dette notatet fra NBIM være interessant. Men for de fleste vil det være som å skyte spurv med kanon. Basert på deres simuleringer så ser det ikke ut til at det er mange måter å oppnå ekstraavkastning via en slik rebalanseringsstrategi. Rebalansering er, som nevnt, å flytte penger fra aktivaen med sterkest avkastning til den med svakest. Over tid vil man flytte fra aksjer til renter, noe som reduserer forventet avkastning, men som holder risikoen relativt konstant. I perioder møter man tøffe markedsforhold, noe som gjør at man må gå motsatt vei.

1. Kostnader må holdes på et minimum

Kostnader kan gjøre at rebalansering får skarpt negativ forventet avkastning. Sørg for å minimere transaksjonskostnader og skatt. Skatt er nok den viktigste for privatpersoner å hanskes med. Har du aksjesparekonto kan du ta ut innskuddet uten å realisere. Har du investeringskonto gjennom et forsikringsselskap kan du sjonglere friere. Det er derimot vanskelig å flytte penger mellom ulike kontotyper uten å realisere skatt. Investerer man direkte i rentefond er ikke skattekonsekvensen så stor, fordi man skatter årlig av rente- og verdistigning.

I tillegg bør man ha en distributør som gjør det smidig å bytte mellom verdipapirene uten for høye avgifter. Det beste er uansett å sette ferske penger inn på en slik måte at man rebalanserer.

2. Unngå mikrojusteringer

Det billigste og enkleste er å ikke gjøre noen ting. Det er lite poeng i å endre hele tiden. Sjekk porteføljen en gang i halvåret og endre bare dersom man har gått langt utenfor kurs. Hvis du tror du klarer å stå i det, så kanskje det er det beste, men gi i alle fall porteføljen rom for å utfolde seg. Færre transaksjoner gir lavere kostnader og enklere drift. De med lavest eller høyest aksjeandel trenger sjelden å gjøre endringer i følge NBIM, mens de med mellom 20 – 70 % andel i aksjer må handle oftere (hvert 2. til 3. år i snitt, med +/- 4 prosentpoeng toleransegrense).

3. Taktiske rebalanseringer

Aksjer har høyest forventet avkastning etter langvarige fall, og lavest etter langvarige oppgangsperioder. Svingningene i aktivaverdiene gjør det fristende å gjøre taktiske rebalanseringer og kanskje også justere aktivafordelingen for å høste disse premiene. NBIM vurderte om man fikk en premie ved å velge en ikke-handelsområde for aksjeandelen i området 1-6 prosentpoeng. Resultatene var så små at for vanlige dødelige var de irrelevant fordi kostnadene spiser opp alt og mer til. Dermed må tidsvarierende risikopremie tas ut på en annen måte enn ved valg av rebalanseringsstrategi og regler. Også fordi vi har høyere kostnader, bør vi la aksjeandelen kunne bevege seg en god del.

Det er heller ikke gitt at man klarer å systematisk høste ekstra risikopremie, man må jo tross alt ut å kjøpe høns i regnvær, og aksjer kan fortsette oppover lenge etter at man tror toppen har blitt nådd. 

Oppsummering

For alle som har en portefølje som består av mer enn én aktivaklasse oppstår det et behov for å rebalansere slik at risikotakningen ikke øker for mye. Rebalansering i seg selv kan ha negativ forventet avkastning gitt at man som oftest selger seg ned i aktivaen med høyest avkastningspotensial på lang sikt, mens man investerer i noe som har lavere forventet avkastning. I perioder kan riktignok rebalansering gi høyere forventet avkastning, fordi aksjemarkedet har vært ruglete og man har fått økt risikopremie i denne aktivaen.

Om forfatteren

Thomas Furuseth

Thomas Furuseth  er analytiker og redaktør på Morningstar.no. Han har en mastergrad i økonomi fra Handelshøyskolen BI med spesialisering i finans.