Forrige uke gjorde jeg et sammendrag av William Sharpes utsagn at aggressive investorer burde belåne markedsporteføljen i stedet for å kjøpe risikofylte aksjer. Sharpe hevdet at markedsporteføljen er bedre diversifisert. Videre har ettertidens forskere funnet ut at aksjer med høyere risiko ikke nødvendigvis følger opp med høyere avkastning.
Den nevnte artikkelen tok for seg to strategier for å belåne porteføljen, den ene er å kjøpe et belånt børsfond, men som det står i artikkelen er disse fondene turboladet og egner seg kun til kortsiktige tradere, mens jeg er interessert i langsiktig sparing.
Den andre strategien nevnt i artikkelen er å låne penger i dag og tilbakebetale lånet over tid. Dette er en månedssparing hvor man akselererer investeringen til starten av perioden i stedet for å spre den ut over tid.
Konklusjon fra forrige ukes artikkel er at daglig rebalansering er for ofte, belåne en gang og aldri igjen var ikke nok. Kanskje var det en gyllen middelvei med periodevis rebalansering? Nå har jeg testet dette og til min store overraskelse feilet hypotesen. Nesten alltid når jeg gjør en artikkel med grafikk vet jeg omtrent hvordan tallene vil se ut før jeg lager tabellen. Hvis det ikke var tilfelle ville jeg kunne skrevet mange færre artikler og brukt mye mer tid på å kjøre inn i blindspor.
Generøse forhold
Det første Excel-arket var rimelig rett-frem. Bruk S&P 500-resultatene siden 1985 og gang månedsavkastningen med 1,3, dermed har man en konstant belåningsgrad på 130 % med månedlig rebalansering. For å se dette i best mulig lyst antok jeg null lånekostnader. Gratis penger på bordet, der altså.
Belåning under disse svært generøse (og helt utilgjengelige) termene gir deg høyere avkastning enn et ordinær indeksfond. Hvordan kan det ikke gjøre det? 1 dollar investert i S&P 500 ville steget til $34,71 i denne perioden, en annualisert avkastning på 12,4 %. Gratisbelånt portefølje, hvor man betaler tilbake lånet på slutten av perioden, vokste til $86,4, eller 16 % annualisert.
Det ser ut til å virke, men det kommer med skremmende volatilitet, dette blir temaet for neste artikkel. Jeg ser på meg selv som en risikovillig investor som har 95 % av porteføljen i aksjer, men jeg er sannelig ikke sikker på om jeg kunne holdt på 130 % porteføljen i de tøffeste periodene.
Jeg ga også porteføljen en annen vri, simuleringen antar at man ikke trenger å selge aksjer eller legge inn mer penger. Det er usannsynlig, en av delene må inntreffe grunnet slik belåningen virker og fordi man må opprettholde 130 % eksponering både og sterke oppgangsperioder og store fall.
Virkelig verden kostnader
Penger er aldri gratis. Jeg benyttet statistikk fra Federal Reserve og simulerte tre typer lånekostnader. Jeg lot institusjoner låne til FED + 2 prosentpoeng, store private til + 4 pp. og småinvestorer til 6 pp. Jeg klarte ikke å finne en nøyaktig database med priser for margin-konto lånekostnader, men basert på nåværende satser i USA ser dette omtrent riktig ut.
Over disse 33 årene ville sluttporteføljen etter kostnader sett omtrentlig slik ut:
Institusjon $60,36
Stor personkunde $49,60
Liten personkunde $40,76
Institusjonsinvestoren kunne anses som akseptable. Det er ikke endelige resultater fordi man ikke tar hensyn til effekten av periodiske tilbakebetalinger, men 60,36 versus 34,71 er signifikante forskjeller, spesielt for institusjoner som har en uendelig horisont. For personkundene er resultatene utilstrekkelige, vinstmulighetene er for små og volatiliteten så høy at mulighetene for dumheter underveis blir for stor til at det er verdt risikoen.
Mine forventninger ble ikke nådd. Jeg hadde trodd at med denne artikkelen ville anta at for visse investorer under visse forutsetninger, ville det være fornuftig å belåne aksjemarkedsindeksen. Når jeg ser tallene så vil jeg ikke kunne hevde dette. I neste uke vil jeg se nærmere på tallene og skrive om hvorfor resultatene ble som de ble. Hva hadde jeg ikke forventet?
.jpg)
.jpg)
