BlackRocks Larry Fink angriper amerikansk selskapsstyring

Når lederen av verdens største kapitalforvaltningsselskap taler, lytter toppledelsene verden rundt.

John Rekenthaler, CFA 25.01.2018 | 11:30

Dyrking av gjerrighet

I filmen Wall Street fra 1987 proklamerer den fiktive karakteren Gordon Gekko «Greed, for lack of a better word, is good», som senere har blitt konsentrert ned til «Greed is good» i populær omtale. Filmen var fiktiv, men sentimentet var ikke det. Oppskrapt av stagflasjon (stagnerende økonomi samtidig med inflasjon, red.anm.) fra foregående tiår, og en rådende tro om at amerikanske selskapers dominans var på hell, oppfordret en rekke prominente aktører (fondsforvaltere, analytikere, professorer fra handelshøyskoler) amerikanske administrerende direktører til reform.

Med andre ord, grådighet ble et gode. Ved denne nye etosen ble aksjemarkedets helter de lederne som arbeidet utrettelig med å øke deres selskapers aksjekurs. De ble ikke motivert primært av pliktfølelse eller fellesskapets ånd. De var drevet av finansielt begjær, men motivasjonen var et sidespor uansett. Det som var viktig var velsignelsene som kom fra deres handlinger. Disse nye sjefene transformerte fete og ineffektive selskaper til effektive maskiner.

Denne harde linjen var til det beste, i følge argumentasjonen den gangen. De som ble offer for effektivisering følte det riktignok annerledes, da deres stilling ble kuttet grunnet «kostnadskontroll». Men behovene til de mange ble satt foran de få. Mens Al Dunlap ledet Scott Paper sa han: «Det gir ingen mening i å ofre 100 % av personene i dette selskapet for å spare de 30 % som vi må si opp».

Argumentene gis ofte i moralske termer. De beste administrerende direktørene ble ikke bare helter fordi de gav aksjonærene mer penger (og mer penger til seg selv), ifølge Wall Street, de ble helter fordi de gjorde USA bedre. De sjefene som var motvillig til å ta harde valg, kunne tape på deres snillhet. De snille endte sist, og det gjorde også de som arbeidet for dem.

Dunlap red denne bølgen og publiserte flere bøker om temaet. Han mistet riktignok sitt etiske grunnlag da det ble gjennomført bokføringsbedrag i det neste selskapet i rekken hans, Sunbeam, som endte med aksjestup på 99% og ‘Chapter 11’ konkurs.

Motstykket

I forrige uke skrev BlackRocks administrerende, Larry Fink, et brev som gikk til angrep på den rådende modellen. Fink er ikke den første som sier at pendelen har svingt for langt, mange prominente ledere har sagt dette, inkludert GEs Jack Welch. Fink er derimot den største kapitalforvalteren i verden, og dermed blir hans ord viktigere. Ingen organisasjon har større makt over administrerende i børsnoterte selskaper enn BlackRock.

Så når Larry Fink snakker hører administrerende direktører etter.

Jeg tipper de fleste tar i mot budskapet. Mye av det som appellerte til filmen Wall Street var grunnet dens tilstedeværelse på dette tidspunktet og på det stedet. Det føltes veldig 1987 og veldig amerikansk. Og det var det. Mer eller mindre resten av verden aksepterte ikke ‘kulten’ med aksjonærverdi (for å parafrasere Jack Welch). Resten av verden fremholdt at ledelsen må ta hensyn til flere interessenter samtidig. Etter hvert som andelen av salg utenfor USA for S&P 500 ble høyere enn 40 %, hører amerikanske sjefer disse argumentene stadig oftere.  

Finks kommentar er på linje med for eksempel tysk selskapsstyringsprinsipper;

«Vi … ser at mange lands myndigheter ikke klarer å forberede fremtiden på flere områder, slik som; pensjoner, infrastruktur, automatisering og arbeidernes utdanning. Som et resultat av dette snur samfunnet seg i større grad til selskapene for å svare på flere av de bredere samfunnsutfordringene. … Samfunnet krever at selskapene, både offentlige og private, tjener en samfunnsmessig hensikt. For å lykkes over tid må alle selskaper ikke bare levere finansielle resultater, men også vise hvordan selskapene bidrar til positiv utvikling i samfunnet. Selskaper må tjene alle dets interessenter, inklusiv aksjonærer, ansatte, kunder og samfunnet de operer i.»

Ergo lederne må måles på deres evne til å balansere flere formål og ikke bare utviklingen i aksjen.

Fra teori til praksis

Det å måle aksjonærverdi er rett frem. Mål prisen til aksjen når en ny leder tar kontroll, mål kursen på en fremtidig dato, og vurder resultater basert på enkle regler (som regel en eller annen form for referanse). Når man skal måle innvirkningen på en rekke interessenter blir det vanskeligere. Kunde- og ansatt-undersøkelser etterlater vel så mye ubesvart som de gir svar på, og det å måle hva selskapet bidrar til samfunnet er enda vanskeligere.

Dersom BlackRock vet hvordan de skal vurdere toppledelsen, så viser de i alle fall ikke kortene sine. De publiserte kommentarene er vage og det gir inntrykk av at Finks uttalelser er aspirerende heller enn en refleksjon om hvordan BlackRock nå operer. Selskapets publiserte materialer om hvordan de stemmer, inneholder ikke-kontroversielle temaer slik som sammensetning av styre, kompensasjonspolitikk også videre. Utover en generell språkbruk rundt miljø og sosiale utfordringer, står det lite som er i åpenbar konflikt med ideen om å maksimere aksjonærverdien.

Jeg planlegger å skrive en kommentar om det amerikanske aksjemarkedet burde være bekymret, glad, eller likegyldig til Finks forsøk på å endre amerikansk selskapsstyring.

For å følge alle kommentarene til John Rekenthaler anbefales det å også følge med på Morningstar.com.

Verdipapirer nevnt i artikkel

Navn på verdipapirPrisEndring (%)Morningstar Rating
BlackRock Inc435,76 USD0,00

Om forfatteren

John Rekenthaler, CFA  John Rekenthaler is Vice President of Research for Morningstar.