Morningstar.no bruker informasjonskapsler (cookies) for blant annet trafikkmåling, annonser og forbedret brukeropplevelse. Fortsett å bruke Morningstar.no som normalt om du godtar dette. Finn ut mer om hvordan vi benytter informasjonskapsler ved å klikke her. Aksepter informasjonskapsler

Demografien vil tynge Kina det neste tiåret

Endringer i fertilitet, alderssammensetning og urbanisering vil påvirke Kinas økonomi det neste tiåret. 

Daniel Rohr, CFA 31.03.2017 | 14:43

Denne artikkelen er del en av firedelers serie om Kinas vei fremover de neste 10 årene. Påfølgende artikler vil dekke vekst og produktivitet, rebalansering, og gjeld.

Påvirkningen av demografi er ofte umerkelig fra kvartal til kvartal eller fra år til år. Men på lang sikt kan det vise seg avgjørende. Mye av Kinas ekstraordinære vekst de siste 30 årene har blitt hjulpet av demografien sammen med en stadig tyngre investeringsdrevet økonomisk modell. I de neste 10 årene forventer vi at demografiske endringer vil bremse veksten i stedet for å fremme den og det vil radikalt omforme Kinas økonomi. Den tilsynelatende ubegrensede tilførselen av “overskudd” av arbeidskraft fra bygdene, som har drevet rask urbanisering og produktivitetsgevinster, vil begynne å tørke opp. Den yrkesaktive alderen vil få en tilbaketrekning samtidig som den eldre befolkningen vokser skarpt. Kinas uvanlige høye «support ratio» (antall personer i arbeidsdyktig alder fordelt på antall barn og senior) - vil kollapse, noe som vil tappe det store overskuddet av sparing som finansierer det overdimensjonerte investeringsnivået. Men økte inntekter vil stabilisere forbruksvekst, samtidig som den generelle økonomien bremser. Nedenfor vil vi i detalj gå gjennom hvordan endringer i fruktbarhet, alderssammensetning og urbanisering vil påvirke Kinas økonomi i tiåret som kommer.

Fruktbarhet: Mindre streng familieplanleggingslover vil ikke stoppe fallet i fødsler

Mange av de demografiske endringene Kina vil oppleve i løpet av de neste 10 årene, avtagende befolkningsvekst, en krympende arbeidsstyrke, og en stigende «Support ratio», er konsekvensene av et for tidlig fall fruktbarhet forårsaket av strenge familieplanleggingslover.

Den kinesiske regjeringen har en lang tradisjon med å blande seg i folks reproduktive beslutninger. Det innledende arbeidet med å håndtere befolkningsvekst begynte tidlig på 1950-tallet, kort tid etter at Kinas befolkning krysset 500 millioner innbyggere, men det hadde liten effekt. Et fornyet forsøk for å dempe antallet fødsler kom i 1970 med innføringen av en politikk som foreskrev sent ekteskap, lange fødselsintervaller, og små familier. Fra 1970 til 1980 falt Kinas samlede fruktbarhetstall (antall fødsler en kvinne kan forvente å få) fra 5,7 til 2,6. Det er et enestående fall for et land som fortsatt var et bondesamfunn. Ettbarnspolitikken som ble gjennomført i 1980 hadde en relativt sett mindre innvirkning på fruktbarheten, ettersom fødsler per kvinne har svingt mellom 2,5 og 2,6 i det påfølgende tiåret. Deretter falt fruktbarhet igjen i perioden 1990-2000, helt til 1,45 i år 2000, til tross for det ikke kom ytterligere innstramming av familieplanleggingslover. Fruktbarheten har deretter svingt mellom 1,5 og 1,6 på 2000-tallet, noe som er godt under det nødvendige nivået på 2,1 fødsler for å opprettholde populasjonen.

Vedvarende lav fruktbarhet gir bekymring for at Kina ville vokse seg gammel før den vokste seg rik. I de siste årene har regjeringen begynt å løsne på restriksjonene. I starten av 2016 trådte to-barns-politikken i kraft, noe som bidro til 8% økning i antall fødsler (fra 16,6m til 17,9m) og økte fruktbarheten til 1,7. Løsere familieplanleggingslover har gitt spekulasjoner om at Kinas fruktbarhet vil fortsette å stige.

Vi er mer forsiktige. Surveys av kinesiske pars fertilitetsintensjoner foreslår at økonomiske hensyn, og ikke juridiske restriksjoner, i stor grad forklarer Kinas lave fruktbarhetstall i dag. Kina er ikke uvanlig i denne sammenhengen. Økende inntekter er forbundet med fallende fruktbarhet globalt. Dette er en konsekvens av en rekke faktorer, for eksempel kvinnelig deltakelse i arbeidslivet og høyskoleutdanning legger til rette for inntektsvekst, men det har også en tendens til å redusere fruktbarhet ved at kvinner (og menn) utsetter ekteskap og fødsler. Urbanisering og industrialisering er også knyttet til inntektsvekst og fallende fødselsrater. For landbrukshusholdninger kan større familier være en fordel siden barn kan bli satt til å jobbe i familiens gårdsdrift. For urbane husholdninger er utdanning er en forutsetning for å lykkes, dermed kan større familier være en ulempe ettersom de vil ha mindre å investere i hvert barn.  Flere tiår med høy inntektsvekst og urbanisering har endret den økonomiske logikken i familiestørrelse i Kina.

Mens den kinesiske fruktbarheten (1,7) er noe lav for et middelinntektsland (normen er 2,2), er den typisk for nabolandenes historiske erfaring. Japan, Korea, Taiwan og Thailand har ikke håndhevet tvungen prevensjon, men har hatt tilsvarende lave fruktbarhetsrater på sammenlignbare punkter i sin økonomiske utvikling.

Hadde regjeringen liberalisert familieplanleggingslover i 1980 eller 1990, kunne det ha vært rimelig å forvente en vedvarende fruktbarhetsøkning. Dette virker lite sannsynlig i dag. Selv om vi forventer at fruktbarhetsøkningen i 2016 vil fortsette i 2017, vil de trolig vise seg å være midlertidig.

Selv om vi ikke forutsier en betydelig nedgang i Kinas fruktbarhetstall (fødsler per kvinne), er det likevel en betydelig sannsynlighet for en stor nedgang i fødsler. Det er fordi antall kvinner i fruktbar alder kommer til å falle i løpet av de neste 10 årene. Innen 2026 vil Kinas kvinner mellom 20 og 29 år falle med mer enn en tredjedel. Det er viktig fordi fødselsraten blant kvinner mellom 20 og 29 år er omtrent 5 ganger større enn 30- til 39-åringer og 50 ganger større enn 40- til 49-åringer.

Vi anslår at 20 millioner færre (12 %) færre barn blir født i løpet av de neste 10 årene enn de siste 10 år (145 millioner mot 165 millioner). Vi antar at det blir født 12,4 millioner årlig innen 2026, noe som er ned 30 % i forhold til 17,9 millioner fødsler i 2016.

Aldrende befolkningen vil snu mange langvarige økonomiske trender
Flere tiår med fallende fruktbarhet har satt i gang en langsiktig demografisk transformasjon som vil fortsette å utfolde seg i de neste 10 årene. Befolkningsveksten er allerede avtagende og den vil nesten stoppe opp i 2026 grunnet færre fødte og en jevn økning i dødeligheten.  Alderssammensetningen av Kinas befolkning vil dermed endre seg dramatisk i løpet av de neste 10 årene.

Pensjonister vil være den raskest voksende aldersgruppen. Innen 2026 vil Kina ha 207 millioner mennesker som er 65 år eller eldre og det er opp 50 % fra 138 millioner kroner i 2016. Et par år etter det vil Kina ha flere seniorer enn USA, EU og Japan sammenlagt. Etter 2036 vil det være nesten like mange kinesiske personer over 65 år, enn det vil være amerikanere i alle aldre.

Kinas befolkning i yrkesaktiv alder (alderen 15-64 år) vil synke med over 20 millioner i løpet av de neste 10 årene. Selv om det ikke en spesielt stor nedgang for et land av Kinas størrelse, vil dette markere en betydelig reversering av trenden. Siden 1980 har Kinas befolkning i yrkesaktiv alder vokst med mer enn 400 millioner (fra 582 millioner til over 1 milliard).

En krympende arbeidsstyrke vil ha en beskjeden negativ innvirkning på BNP-vekst. Vi anslår reduksjoner i Kinas arbeidstilbud vil trekke BNP ned med 0,1 % i gjennomsnitt årlig de neste 10 årene. Til sammenligning har vekst i arbeidstilbudet lagt på ca. 0,4 % i årlig BNP-vekst i perioden 1990-tallet til 2010. Økt humankapital per arbeidstaker bør i det minste delvis motvirke fallet i antall arbeidere. Befolkningen som kommer inn i arbeidsstyrken vil være langt bedre utdannet enn befolkningen som pensjoneres.

Mens arbeidstilbudets tilbaketrekning sannsynligvis ikke vil endre banen dramatisk til Kinas BNP-vekst, vil det få alvorlige konsekvenser for landets BNP-mix. Til å begynne med vil Kinas krympende befolkning i yrkesaktiv alder presse lønningene oppover. Selv om vi ikke forventer at lønnsveksten akselererer de neste 10 årene, forventer vi at det vil overgå veksten i BNP. Som et resultat av dette vil husholdningsinntekten som andel av BNP sannsynligvis stige de neste 10 årene.

Kinas ekstremt høye sparerate i husholdningene vil trolig falle ettersom befolkningen eldes. En stor grunn til at Kinas husholdninger sparer mye er fordi Kina har en mye større andel arbeidsfør befolkning enn det har barn og eldre. Denne demografiske pilaren vil falle betydelig i løpet av de neste 10 årene. Akkurat som kinesiske husholdningers sparerate økte i nær sammenheng med en økende andel i arbeidsfør alder de siste par tiårene, er det sannsynlig å avta etter hvert som støtteandel (arbeidere fordelt på barn/eldre) faller.

En fallende sparerate blant husholdningene kombinert med en økende husholdningsinntekt som andel av BNP burde holde på husholdningenes forbruksvekst de neste 10 årene selv om økonomien eventuelt bremser. Mens husholdningenes forbruksandel i forhold til BNP har klatret de siste årene, fra lavpunkt på 36% i 2010 til 38% i 2016, forbruker kinesiske husholdninger fortsatt langt mindre andel av landets produksjon enn sammenlignbare land. Vi forventer at gapet lukkes betraktelig innen 2026.

En fallende sparerate blant husholdningenes vil redusere midler tilgjengelig for investeringer. Husholdninger bidrar til omtrent halvparten av nasjonal sparing og tjener som en stor netto långivere overfor Kinas gjeldstyngede næringslivet.  Varigheten og omfanget av Kinas investeringsboom har i betydelig grad blitt gjort mulig ved hjelp av den raske demografiske endringen. Uten en høy og økende grad av personer i arbeidsfør alder er det utenkelig at Kinas sparerate ville vært høy nok til å opprettholde landets stadig mer utsvevende investeringsnivå. Etter hvert som andelen i arbeidsfør alder faller, vil tilgangen til innenlandsk finansiering tørke opp, og Kinas ekstremt høye investeringsandel av BNP vil komme tilbake til normalen.

Urbaniseringen er langt ifra over, men innenlandsk migrering vil avta betydelig

Urbanisering og økonomisk vekst har vært tett sammenknyttet siden opprettelsen av Folkerepublikken i 1949. De første 30 årene under kommunistpartiets styre så man lite til begge deler i Kina. I 1960 bodde 20 % av Kinas befolkning bodde i byer, mens i 1980 bodde 19 % der. Deretter ble sentral planlegging og stagnasjon byttet ut for reform og vekst og noe som førte til at Kina urbaniserte i et spektakulært tempo. Fra 1980 til 2016 økte Kinas urbane befolkning seg fra 191 millioner i 1980 til 793 millioner i 2016 ifølge offisielle tall. 

Reform-epoken i Kina tyder på en sterk sammenheng mellom urbanisering og økonomisk vekst. Men i hvilken grad urbanisering har medført økonomisk vekst, eller vice versa, er langt ifra opplagt. Sammenhengen forklarer ikke årsakssammenhengen.

Urbanisering og økonomisk vekst kan begge sees på som biprodukter av arbeidsinnvandring fra landbrukssektoren til urbane industri og tjenesteytende næringer. Det å flytte arbeidere fra gårder til fabrikker øker produktiviteten, utvider den økonomiske produksjonen, og urbaniserer befolkningen. Denne prosessen har en tendens til å miste effekten ettersom et land klatrer oppover på inntektsstigen. Lavinntektsland kan høste enorme produktivitetsgevinster ved å overføre arbeidskraft fra gårder til byene. Etter hvert som landene blir mellominntektsland, har man tømt landsbygden for folk og produktiviteten kan ikke økes bare ved å flytte befolkningen.  Derfor har arbeidsmigrering og urbanisering begge har en tendens til å bremse ettersom inntektene i landene stiger.

Kina ser ut til å være nær bunnen av fiskedammen som har gitt brennstoff til den raske urbaniseringen og produktivitetsgevinstene. Den kinesiske økonomien er langt mindre avhengig av jordbruk enn det var da urbaniseringsprosessen startet for alvor. Per 2016 sto landbruket for mindre enn 9% av Kinas BNP, noe som er ganske typisk for et middelinntektsland. Etter massiv migrasjon fra landsbygda til urbane områder i løpet av de siste tiårene er en mye mindre andel av Kinas arbeidsstyrke engasjert i jordbruket. Sannsynligvis omtrent 20 % basert på akademiske studier som justerer for dobbeltelling av landbrukssysselsetting i den offisielle statistikken.

Data om arbeidskraftsmigrering viser også at Kinas arbeidskraftsoverskudd fra landsbygda tørker opp. Arbeidsmigrering har avtatt de siste årene til fra 10,9- millioner i gjennomsnitt i perioden 2010-12 til 4,2 millioner i 2016.  Antall migrantarbeidere under 30 år har vært fallende siden 2008 og har falt fra 104 til 92 millioner.

Tendensen for at urbanisering bremser blant mellominntektsland (som Kina) er også tydelig i den globale sammenhengen mellom inntekt og urbanisering. Koblingen mellom urbanisering og inntekt er ikke lineær. Et land som dobler BNP per innbygger fra $ 2500 til $ 5000 vil sannsynligvis se en 31 % økning i sin urbane befolkning. Dobler inntekter igjen til $ 10 000 vil det medføre en 24 % vekst i den urbane befolkningen. Den neste doblingen genererer en 19 % økning i urbaniseringen og den neste doblingen en økning på 16%. I løpet av de siste 30 årene har Kina krysset den brattere delen av inntektsurbaniserings-kurven ettersom landet flyttet seg fra lavinntekts- til middelsinntektsstatus. Fremover vil landet gå langs den flatere delen av grafen.

Selv om prosessen med å flytte bønder til fabrikkgulv langt ifra er over, vil det sannsynligvis bremse opp i løpet av de neste 10 årene. Følgelig forventer vi Kina vil fortsette å urbanisere, men i et saktere tempo. Vi anslår en urban befolkningsvekst på om lag 100 millioner i løpet av de neste 10 årene. Det et stort tall, men betydelig mindre enn 209 millioner som vi så de siste 10 årene.

Mens færre flytter til byene blir livskvaliteten for de som gjør det trolig bedre. Reformer av husholdningsregistreringen, eller Hukou, vil gjøre at flere av Kinas anslåtte 245 millioner uregistrerte urbanister som har flyttet fra bygd til by få tilgang til offentlig finansiert helsevesen, utdanning og pensjoner.

Men Hukou-reform blir sannsynlig å være treg og ujevn. Fulle rettigheter til alle arbeidsinnvandrere og deres familier vil bli upopulær hos mange registrerte urbane beboere. Offentlige skoler og sykehus vil være uforberedt på å ta imot en massiv økning i bruk. Lokale myndigheter vegrer grunnet kostnadene, som er anslått til mellom 1,2 % og 4,5 % av BNP per år. Frykten er også at full liberalisering kan utløse en flom av migrasjon til urbane områder, noe som kan forstyrre sosial stabilitet mens det forverre myndighetenes mulighet til å yte sine tjenester samt de kostnadene dette medfører. 

Bærekraftig vekst vil kreve reform
Regjeringens gradvis og ofte motvillige tilnærming til Hukou-reform reflekterer de motstridende mål som har hindret bredere reformprogram. På den ene siden må politikere forstå de potensielle fordelene av reformen særlig ettersom det dreier seg om Kinas langsiktige utvikling. Den 13. femårsplanen dekker perioden 2016-20 og den viser i det minste til en teoretisk forpliktelse til aggressive reformer på et bredt spekter av områder.

Men reformer innebærer risiko for økonomisk vekst, sosial stabilitet og statlig kontroll. Det skuffende (og noen ganger reverserende) reformtempoet under dagens ledelse reflekterer en akutt følsomhet for disse risikoene. Statsminister Li Keqiang uttrykte den dominerende tankegangen i sin tale til den nasjonale folkekongressen i mars 2017 ved å hevde “stabilitet er av overordnet betydning.”

Men som vi vil argumentere i en kommende artikkel om 10-års utsikter for vekst og produktivitet i Kina, kommer kortsiktig stabilitet med en høy kostnad for Kinas langsiktige vekstbane ved å forverre mange av landets underliggende problemer. Reformer må akselerere hvis Kina ønsker å øke produktiviteten og klatre på inntektsstigen. Hvis den ikke gjør det, kan Kina fort bli fanget som et middelsinntektsland.

 

Den fulle rapporten fås via Morningstar Select, gjennom Morningstar Direct Cloud og andre profesjonelle verktøy hos Morningstar.

Om forfatteren

Daniel Rohr, CFA  Daniel Rohr, CFA, is a senior securities analyst at Morningstar.