Kapitalforvaltningsindustrien legger mye vekt på å identifisere dyktige forvaltere som kan slå markedet. Men dyktighet alene er ikke nok, da investorene erfarte i løpet av 2014 at de fleste aktive forvaltere tapte i forhold til sine referanseindekser. De må også få mulighet til å presentere seg selv, og i 2014 var dette absolutt ikke tilfelle.
"Det er nesten som du er en super basketballspiller, men treneren vil ikke sette deg inn i spillet. Du er topp, men du ikke gjør ikke noen forskjell for laget. Ferdighet kan være null hvis mulighetene ikke er der ", sier Administrerende Direktør og globale markedet strategi-leder Michael Mauboussin, som nylig snakket på Morningstars Pan-European Institutional konferanse i Amsterdam.
I en fersk forskningsrapport, skrevet av Mauboussin og Credit Suisse strateg Dan Callahan ser de på 45 års historie i aksjemarkedet for å få øye på hva slags investeringsklima som har favorisert aktive forvaltere.
Aktive fond overvekter typisk i småselskaper, også nettopp fordi det er vanskelig å overvekte store selskaper mot vanlige referanseindekser som vanligvis sterkt allerede er rettet mot store selskaper. I 2014 utviklet store selskaper seg bedre enn småselskaper i de fleste markeder ettersom investorer søkte mot store selskaper som betalte høye og stabile utbytter, amerikanske storeselskaper vant over amerikanske småselskaper med største margin siden 1988, ifølge Mauboussin beregninger.
En annen forutsetning for aktive forvaltere å gjøre det bra er eksistensen av spredning blant aksjeavkastning. Men i 2014 spredning denne på sitt laveste nivå de siste 25 årene i det amerikanske aksjemarkedet.
Høy spredning er ikke bundet til et godt aksjemarked, snarere er det motsatt; i den 45 års perioden som Mauboussin og Callahan så på, gjorde aktive forvaltere det best på 1970- og 2000-tallet til tross for at markedene var bedre på 80-tallet og 90-tallet.
Et mye diskutert tema er om den betydelige økningen i passiv forvaltning har gjort det tøffere for aktive forvaltere. Mauboussin mener det kan være noe i denne påstanden, men det er fortsatt for tidlig å lage sterke uttalelser for eller mot. Det vil fortsatt være "lommer av ineffektivitet", som Mauboussin kaller dem, som tillater aktive forvaltere den ekstra kostnaden. Slike situasjoner inkluderer at investorer blir altfor optimistiske eller pessimistiske, og dermed kjører aksjekurser langt fra deres virkelige verdier (Fair Values). Også når individuelle investorer/sparere strømmer til markedet i hopetall som i slutten av 1990-tallet, kan profesjonelle forvaltere høste gevinster fra den individuelle investors uerfarenhet. I tillegg, perioder med ineffektivitet kan komme fra investorer som handler ut fra andre ting enn markedsforhold som for eksempel når terminkontrakter gjør at investorer må selge sine posisjoner.
For individuelle investorer, mener Mauboussin aktivt forvaltede fond fortsatt er et godt alternativ, men de må legge vekt på valg av hvilke forvaltere. Med henvisning til forskning på aktiv andel (Active Share) av Martijn Cremers og Antti Petajisto, oppfordrer Mauboussin investorer å se etter virkelig aktive fond som avviker mye fra sin benchmark i form av deres aksjevalg. Ifølge forskning i sin bok "The Success Equation", mener Mauboussin slike fond har best sjanse til å slå markedet etter kostnader. Men selv om de mest aktive aksjeplukkerne kan utkonkurrere som en gruppe, er spredningen mellom dem også svært høy: det er svært gode og svært dårlige forvaltere blant de som er mest aktive. Dermed må investorer gjøre sin hjemmelekse godt, og være tålmodig.
.jpg)
